Sjikt (2012)
|
|
Å klargjøre en grunn
Jeg samler på håndarbeider. Skyfler dem inn i store plastposer og drar mengdene med meg hjem. Noen tekstiler er forseggjorte, andre mer enkle.
Det er som om tekstilene representerer de mange ulike ukjente som en gang skapte dem. Disse forskjellene gjør dem interessante for meg,
plasserer dem i en slags tid og rom og viser subtilt til en fortidig tilknytning blant mennesker. Idet disse tingene og deres eiere for alltid har skilt lag, innehar håndarbeidet også en tomhet. Det mangler noe. En sammenheng, en tilhørighet.
Dette er en av måtene jeg jobber på: Jeg bedriver en umulig kartleggingsvirksomhet.
- Hva skal du egentlig med alle disse broderte dukene og klokkestrengene, heklede sengeteppene og pyntebrikkene, strikkede gryteklutene,
håndklærne og alt det andre?, er det flere som spør.
Jeg har ikke et klart svar.
Av og til er det nok å vite at det er jeg som har dem, at jeg ser samlingen vokse med ulike mellomrom og at jeg kjenner meg opprømt og spent
når jeg er på vei til et loppemarked: Hva finner jeg i dag, hva "redder" jeg nå? Jeg må innrømme at denne spenningen kan avløses av helt andre følelser.
Av tristhet, kanskje. Og av vissheten om alt det andre håndarbeidet jeg aldri vil kunne rekke over. At mye antakelig destrueres når markedene er over.
Noen ganger føler jeg nesten avsky. Mot lukta, berøringen, mengdene selv.
Jeg vet ennå ikke hvor disse tekstilene skal, eller hvordan de egentlig skal entre kunsten min.
Jeg vet at de blir flere, og jeg er overbevist om at de en dag vil finne sin plass.
I mellomtiden har jeg ikke noe annet valg: Jeg må sørge for å samle dem sammen og holde dem samlet.
(Hovedøya, 23. mai 2012)
Sjikt består av tekstiler lagt lagvis i et stort plexiglassrør og jekket opp slik at det ble stående i et press mot taket.
Vist på gruppeutstilling i Ganggalleriet, Lavetthuset på Hovedøya i 2012.
Jeg samler på håndarbeider. Skyfler dem inn i store plastposer og drar mengdene med meg hjem. Noen tekstiler er forseggjorte, andre mer enkle.
Det er som om tekstilene representerer de mange ulike ukjente som en gang skapte dem. Disse forskjellene gjør dem interessante for meg,
plasserer dem i en slags tid og rom og viser subtilt til en fortidig tilknytning blant mennesker. Idet disse tingene og deres eiere for alltid har skilt lag, innehar håndarbeidet også en tomhet. Det mangler noe. En sammenheng, en tilhørighet.
Dette er en av måtene jeg jobber på: Jeg bedriver en umulig kartleggingsvirksomhet.
- Hva skal du egentlig med alle disse broderte dukene og klokkestrengene, heklede sengeteppene og pyntebrikkene, strikkede gryteklutene,
håndklærne og alt det andre?, er det flere som spør.
Jeg har ikke et klart svar.
Av og til er det nok å vite at det er jeg som har dem, at jeg ser samlingen vokse med ulike mellomrom og at jeg kjenner meg opprømt og spent
når jeg er på vei til et loppemarked: Hva finner jeg i dag, hva "redder" jeg nå? Jeg må innrømme at denne spenningen kan avløses av helt andre følelser.
Av tristhet, kanskje. Og av vissheten om alt det andre håndarbeidet jeg aldri vil kunne rekke over. At mye antakelig destrueres når markedene er over.
Noen ganger føler jeg nesten avsky. Mot lukta, berøringen, mengdene selv.
Jeg vet ennå ikke hvor disse tekstilene skal, eller hvordan de egentlig skal entre kunsten min.
Jeg vet at de blir flere, og jeg er overbevist om at de en dag vil finne sin plass.
I mellomtiden har jeg ikke noe annet valg: Jeg må sørge for å samle dem sammen og holde dem samlet.
(Hovedøya, 23. mai 2012)
Sjikt består av tekstiler lagt lagvis i et stort plexiglassrør og jekket opp slik at det ble stående i et press mot taket.
Vist på gruppeutstilling i Ganggalleriet, Lavetthuset på Hovedøya i 2012.