Jeg var tidligere ikke så veldig opptatt av farger. Så ble jeg kjent med plantefarging. Det åpnet opp en helt ny verden for meg. Plantefarger er vakre og nesten ubegripelig harmoniske i samspill med hverandre. Å bruke planter handler også om å gå i dialog med naturen - å plukke plantemateriale betyr å entre steder og virkeligheter med utallige meningslag. Å skaffe selve fargen er bare et aspekt ved opplevelsen. 

Men jeg behøver slettes ikke å gå ut av huset for å finne farge. Det holder å gå til kjøkkenbenken. Massevis av det som blir igjen etter matlaging kan brukes til å farge med. Avokadoskall, rødkål, svart og rød ris, valnøttskall, gulrotrester, te og kaffe... dette er bare et lite utvalg fra kjøkkenet som kan tas innom fargegryta før det hele går videre til komposten. 

At naturen gir farger er kunnskap utviklet gjennom årtusener. Det er et av disse håndverkene som "eies av alle". Det er fint å vite at jeg står på skuldrene til generasjoner før meg. Men enhver som tar håndverket i bruk gjør det på sin måte. For meg har det å lære plantefarging vekket en nesten barnlig nysgjerrighet, og en gjenoppdaget vilje til å eksperimentere. Jeg tror aldri jeg vil komme til å føle meg utlært. Å plantefarge handler også om å miste taket litt, la seg rive med og stadig tenke; "om jeg gjør sånn eller sånn, hva skjer da?" En viktig regel gjelder: Om jeg er usikker på om det jeg gjør er farlig eller miljøfiendtlig, så gjør jeg det ikke. Jeg liker også å bruke plantemateriale naturen selv slipper fra seg - som nedfallsløv.

I dag er plantefarging på vei inn i tekstilfeltet igjen, og det er mange inspirerende aktører på banen, som India Flint, Rebecca Burgess, Sasha Duerr og Lina Sofia Lundin.