MIN HISTORIE
I
Da jeg vokste opp, hadde vi en rokk i gangen. Den hadde liksom alltid vært der. Vi pleide å henge pynt på den hver jul. En gang imellom tok min mor den fram og spant litt garn. Jeg husker ikke om jeg noen gang hadde lyst til å prøve selv. Det var nok helst slik at jeg dro meg unna når hun spurte om jeg ville lære. Jeg syntes vel det var gammeldags. Etter hvert mistet jeg helt interessen for håndarbeid. Jeg hadde begynt å studere billedkunst, og håndarbeid var iallfall ingen relevant innfallsvinkel til kunsten. Men mye endrer seg med årene. Jeg begynte å bli opptatt av områder som materiell og visuell kultur, og av forholdet mellom tekstil, miljø og bærekraftighet. Håndarbeidsteknikker dukket umerkelig opp i min egen utforskning. Jeg var i ferd med å gjenfinne noe jeg hadde lagt til side og nesten glemt.
II
For en stund tilbake viste min svigerfar fram et par eldre rokker han hadde fått tak i. Plutselig visste jeg at jeg ville ha den ene, men jeg hadde ingen kunnskaper om hvordan bruke den. Som et instrument man ikke har innsikt i, gav heller ikke rokken fra seg «lyd». Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre; jeg ringte min mor og spurte om hun hadde lyst å komme på besøk. Den helgen var fylt av stor frustrasjon. Jeg fikk ingenting til. Til og med min tålmodige mor sukket til slutt og syntes jeg avslørte lite talent. Garnet ble overtvinnet, tykt, klumpete. Jo mer jeg klønet, jo mer tråkket jeg i vei på trøen. – Kjære deg, kan du ikke bare stoppe å trø når du ser at det går galt av sted, sa hun lettere oppgitt. Jeg klarte iallfall kardingen noenlunde bra. Det er tungt arbeid, og det kjennes godt i fingrene og overarmene når man har holdt på en stund. Det er noe med motstanden i ståltennene i hver karde. Det er litt fint også, å kjenne at man må jobbe sammen med redskapet.
III
Men, jeg gav ikke opp og fortsatte å sette meg ved rokken når jeg hadde tid til overs. Etter hvert skjønte jeg hva min mor hadde snakket om da hun viste meg hvordan jeg skulle trekke ut ull mellom hendene, slippe litt opp med hånda nærmest rokken, og la ulla tvinnes i rytmen av foten og farten til rokkehjulet. Jeg skjønte samtidig at dette egentlig ikke lar seg beskrive. Først da jeg virkelig kjente disse bevegelsene i min egen kropp, visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg forstod også at det var dette som gjorde at min mor, som hadde sluttet å spinne aktivt på et tidspunkt da det ble lønnsomt å kjøpe garn, fremdeles hadde kunnskapen. Den hadde satt seg i kroppen.
– Jeg må ikke glemme å kjæle for ulla, tenker jeg før jeg sender tråden videre inn i rokken.
I
Da jeg vokste opp, hadde vi en rokk i gangen. Den hadde liksom alltid vært der. Vi pleide å henge pynt på den hver jul. En gang imellom tok min mor den fram og spant litt garn. Jeg husker ikke om jeg noen gang hadde lyst til å prøve selv. Det var nok helst slik at jeg dro meg unna når hun spurte om jeg ville lære. Jeg syntes vel det var gammeldags. Etter hvert mistet jeg helt interessen for håndarbeid. Jeg hadde begynt å studere billedkunst, og håndarbeid var iallfall ingen relevant innfallsvinkel til kunsten. Men mye endrer seg med årene. Jeg begynte å bli opptatt av områder som materiell og visuell kultur, og av forholdet mellom tekstil, miljø og bærekraftighet. Håndarbeidsteknikker dukket umerkelig opp i min egen utforskning. Jeg var i ferd med å gjenfinne noe jeg hadde lagt til side og nesten glemt.
II
For en stund tilbake viste min svigerfar fram et par eldre rokker han hadde fått tak i. Plutselig visste jeg at jeg ville ha den ene, men jeg hadde ingen kunnskaper om hvordan bruke den. Som et instrument man ikke har innsikt i, gav heller ikke rokken fra seg «lyd». Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre; jeg ringte min mor og spurte om hun hadde lyst å komme på besøk. Den helgen var fylt av stor frustrasjon. Jeg fikk ingenting til. Til og med min tålmodige mor sukket til slutt og syntes jeg avslørte lite talent. Garnet ble overtvinnet, tykt, klumpete. Jo mer jeg klønet, jo mer tråkket jeg i vei på trøen. – Kjære deg, kan du ikke bare stoppe å trø når du ser at det går galt av sted, sa hun lettere oppgitt. Jeg klarte iallfall kardingen noenlunde bra. Det er tungt arbeid, og det kjennes godt i fingrene og overarmene når man har holdt på en stund. Det er noe med motstanden i ståltennene i hver karde. Det er litt fint også, å kjenne at man må jobbe sammen med redskapet.
III
Men, jeg gav ikke opp og fortsatte å sette meg ved rokken når jeg hadde tid til overs. Etter hvert skjønte jeg hva min mor hadde snakket om da hun viste meg hvordan jeg skulle trekke ut ull mellom hendene, slippe litt opp med hånda nærmest rokken, og la ulla tvinnes i rytmen av foten og farten til rokkehjulet. Jeg skjønte samtidig at dette egentlig ikke lar seg beskrive. Først da jeg virkelig kjente disse bevegelsene i min egen kropp, visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg forstod også at det var dette som gjorde at min mor, som hadde sluttet å spinne aktivt på et tidspunkt da det ble lønnsomt å kjøpe garn, fremdeles hadde kunnskapen. Den hadde satt seg i kroppen.
– Jeg må ikke glemme å kjæle for ulla, tenker jeg før jeg sender tråden videre inn i rokken.
The spinning wheel rules out exclusiveness. It stands for all, including the poorest.
It, therefore, requires us to be humble and to cast away pride completely.
Mahatma Gandhi
It, therefore, requires us to be humble and to cast away pride completely.
Mahatma Gandhi
Etterord:
Disse to tekstene om å spinne ble skrevet i 2013 og framført i en performance på SOFT Galleri. Min mor lever ikke lenger. I dag er jeg veldig glad for at jeg tok imot hennes spinnekunnskaper. Bare et par år etter ble hun dement. På et av de siste bildene jeg har av henne på pleiehjemmet, sitter hun med et par karder i fanget. Hun hadde da mistet språket og kjente meg knapt igjen. Men fremdeles visste hun hvordan hun skulle håndtere kardene. Kroppen husket.
Disse to tekstene om å spinne ble skrevet i 2013 og framført i en performance på SOFT Galleri. Min mor lever ikke lenger. I dag er jeg veldig glad for at jeg tok imot hennes spinnekunnskaper. Bare et par år etter ble hun dement. På et av de siste bildene jeg har av henne på pleiehjemmet, sitter hun med et par karder i fanget. Hun hadde da mistet språket og kjente meg knapt igjen. Men fremdeles visste hun hvordan hun skulle håndtere kardene. Kroppen husket.
Å spinne på tradisjonell rokk. (Foto: Bjørn H. Vangen.)