Dvelja (2021)
Utstilling på Kunstbanken Hedmark Kunstsenter 28.august - 10.september 2021
(Foto: Bjørn H Vangen)
Materialer i installasjonen: Brenneslefiber og håndspunnede brennesletråder (farget med eple - og brennesleblader), treverk etter epletrær,
papir laget av epletrebark og brenneslestilker, nedfallsepler støpt i bivoks.
papir laget av epletrebark og brenneslestilker, nedfallsepler støpt i bivoks.
Fra utstillingsteksten:
Utgangspunktet for prosjektet er Jortveits eget lokalmiljø; hvor planter og vekster befinner seg i spennet mellom natur og kultur, og mellom nytte- og egenverdi.
Jeg er interessert i «randsoner»; i det oversette, sårbare og minimale. I mine arbeider tar jeg ikke nødvendigvis utgangspunkt i rene miljøbaserte fakta og viten. Jeg vektlegger heller empatiske og ydmyke handlinger og materielle grep som løfter noen fliker av det komplekse og eksistensielle forholdet og samspillet mellom mennesker og natur. Slik sett handler det ikke bare om naturen selv, det handler like mye om hvordan vi vil være.
Dvelja er det norrøne ordet for å dvele. Det har vært en ledesnor i Jortveits arbeid med denne utstillingen. Å dvele er å stanse opp og ta seg god tid. Å dvele kan handle om å hvile ved noe for å kunne betrakte eller fordype seg. Men i selve ordet finnes også kimen til bevegelse. Man kan bryte opp og dra videre – om enn det er i konkret eller mental forstand.
Dvelja er et lavmælt og poetisk prosjekt med en utprøvende og organisk tilnærming til et materielt nærvær. Det kommer ikke med bastante påstander, men gjennomsyres av en stille uro og uavsluttet søken; mellom det som kommer igjen og det som aldri vil komme tilbake. Dvelja sirkler rundt to hovedelementer: Brennesle og restene etter to nedhuggede epletrær. Det første finnes stadig i stort monn, det siste er et ugjenkallelig valg.
I Dvelja er elementene oppdelte og i fragmenter, transformerte og forsøkt koblet sammen igjen. De er gjenkjennelige og fremmede på en og samme tid. Prosjektet er samtidig drevet fram av det langsomme og møysommelige håndverket, og av magien i det utforskende og dedikerte møtet med vekstene.
Dvelja rommer både et mikro- og makronivå, og fletter sammen det enkle og komplekse. Ved å søke innover i relasjon til stedet Jortveit befinner seg på i det daglige, oppstår en grobunn for å søke utover mot ny innsikt.
Et begrep som har blitt en del omtalt den siste tiden er «økologisk sorg» – den vonde opplevelsen av å se naturen og steder forsvinne, bli endret eller ødelagt. Jeg kjenner at det tar plass også i mine prosesser. Sorg kan forbindes med handlingslammelse, men for meg som kunstner har økologisk sorg i seg noe sterkt og produktivt og bidrar slik til ideene mine. Kunsten blir da et sted å være, et sted å tenke og agere fra som omfavner både estetikk og etikk.
Utgangspunktet for prosjektet er Jortveits eget lokalmiljø; hvor planter og vekster befinner seg i spennet mellom natur og kultur, og mellom nytte- og egenverdi.
Jeg er interessert i «randsoner»; i det oversette, sårbare og minimale. I mine arbeider tar jeg ikke nødvendigvis utgangspunkt i rene miljøbaserte fakta og viten. Jeg vektlegger heller empatiske og ydmyke handlinger og materielle grep som løfter noen fliker av det komplekse og eksistensielle forholdet og samspillet mellom mennesker og natur. Slik sett handler det ikke bare om naturen selv, det handler like mye om hvordan vi vil være.
Dvelja er det norrøne ordet for å dvele. Det har vært en ledesnor i Jortveits arbeid med denne utstillingen. Å dvele er å stanse opp og ta seg god tid. Å dvele kan handle om å hvile ved noe for å kunne betrakte eller fordype seg. Men i selve ordet finnes også kimen til bevegelse. Man kan bryte opp og dra videre – om enn det er i konkret eller mental forstand.
Dvelja er et lavmælt og poetisk prosjekt med en utprøvende og organisk tilnærming til et materielt nærvær. Det kommer ikke med bastante påstander, men gjennomsyres av en stille uro og uavsluttet søken; mellom det som kommer igjen og det som aldri vil komme tilbake. Dvelja sirkler rundt to hovedelementer: Brennesle og restene etter to nedhuggede epletrær. Det første finnes stadig i stort monn, det siste er et ugjenkallelig valg.
I Dvelja er elementene oppdelte og i fragmenter, transformerte og forsøkt koblet sammen igjen. De er gjenkjennelige og fremmede på en og samme tid. Prosjektet er samtidig drevet fram av det langsomme og møysommelige håndverket, og av magien i det utforskende og dedikerte møtet med vekstene.
Dvelja rommer både et mikro- og makronivå, og fletter sammen det enkle og komplekse. Ved å søke innover i relasjon til stedet Jortveit befinner seg på i det daglige, oppstår en grobunn for å søke utover mot ny innsikt.
Et begrep som har blitt en del omtalt den siste tiden er «økologisk sorg» – den vonde opplevelsen av å se naturen og steder forsvinne, bli endret eller ødelagt. Jeg kjenner at det tar plass også i mine prosesser. Sorg kan forbindes med handlingslammelse, men for meg som kunstner har økologisk sorg i seg noe sterkt og produktivt og bidrar slik til ideene mine. Kunsten blir da et sted å være, et sted å tenke og agere fra som omfavner både estetikk og etikk.
«… Du kan likevel ta med deg mindre mengder "naturprodukter av liten eller ingen verdi" som for eksempel en stein du finner i naturen,
noe mose til en juledekorasjon, skjell, tang eller døde trær og røtter for å lage skulpturer av.» (Miljødirektoratet: fra veileder knyttet til allemannsretten)
