Å spinne mellomrom
Å spinne er en handling i øyeblikket, ikke bare et produkt for ettertiden.
Å spinne handler om å utforske betydningen av å være fullt og helt tilstede.
Å lære å spinne kan formidles, men likevel er det erfaringen som gjelder. Kunnskapen sitter i kroppen.
Man må selv kjenne hva det vil si at tråden blir til. Det er en organisk helhet i kroppens samspill med fiberen og rokken.
Bevegelsene i fingrene og føttene, styrken i rygg og mage, det fokuserte og åpne blikket.
Og det lyttende øret.
For ved rokken er man ikke lukket inne i sin egen verden. Rokken er et sosialt instrument.
Her skapes og utveksles fortellinger. Noen ganger er disse stille og kanskje ettertenksomme, andre ganger fulle av energi og latter.
Av og til er det nok å følge de rytmiske lydene i handlingen selv, og oppdage hvordan disse fyller omgivelsene.
For oss er det å spinne også et bilde på hvordan små og store reiser er avhengige av hverandre, og likeverdig viktige i livene våre.
De direkte og fysiske opplevelsene i den lille reisen forbereder den store reisens innskrivelse i resten av verden.
Her kommer forstyrrelsen inn.
Innholdet i de enkle handlingene, som det å spinne, luke i hagen eller være sammen med dyr, gir ballast på flere plan.
Det stiller spørsmål til våre behov; til det primære, til det sosiale, til intellektuell utvikling og til lykke.
Kjennes dette umiddelbart riktig, så er det også slik i den store sammenhengen.
Å være i de to verdenene samtidig virker gjensidig avgjørende.
Slik vil vi at det skal være. Vi er ikke opptatt av resultatet, men av den magiske betydningen av at noe oppstår.
Det kan være sårbart og minimalt, eller overraskende og nytt.
Og noen ganger handler det om å oppdage noen mellomrom, om så bare for et øyeblikk.
Tekst til Stillhetsfestivalen 2011, skrevet sammen med Dyveke Sanne.
Å spinne er en handling i øyeblikket, ikke bare et produkt for ettertiden.
Å spinne handler om å utforske betydningen av å være fullt og helt tilstede.
Å lære å spinne kan formidles, men likevel er det erfaringen som gjelder. Kunnskapen sitter i kroppen.
Man må selv kjenne hva det vil si at tråden blir til. Det er en organisk helhet i kroppens samspill med fiberen og rokken.
Bevegelsene i fingrene og føttene, styrken i rygg og mage, det fokuserte og åpne blikket.
Og det lyttende øret.
For ved rokken er man ikke lukket inne i sin egen verden. Rokken er et sosialt instrument.
Her skapes og utveksles fortellinger. Noen ganger er disse stille og kanskje ettertenksomme, andre ganger fulle av energi og latter.
Av og til er det nok å følge de rytmiske lydene i handlingen selv, og oppdage hvordan disse fyller omgivelsene.
For oss er det å spinne også et bilde på hvordan små og store reiser er avhengige av hverandre, og likeverdig viktige i livene våre.
De direkte og fysiske opplevelsene i den lille reisen forbereder den store reisens innskrivelse i resten av verden.
Her kommer forstyrrelsen inn.
Innholdet i de enkle handlingene, som det å spinne, luke i hagen eller være sammen med dyr, gir ballast på flere plan.
Det stiller spørsmål til våre behov; til det primære, til det sosiale, til intellektuell utvikling og til lykke.
Kjennes dette umiddelbart riktig, så er det også slik i den store sammenhengen.
Å være i de to verdenene samtidig virker gjensidig avgjørende.
Slik vil vi at det skal være. Vi er ikke opptatt av resultatet, men av den magiske betydningen av at noe oppstår.
Det kan være sårbart og minimalt, eller overraskende og nytt.
Og noen ganger handler det om å oppdage noen mellomrom, om så bare for et øyeblikk.
Tekst til Stillhetsfestivalen 2011, skrevet sammen med Dyveke Sanne.