Dette essayet ble publisert i boken Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger. Norske tekstilkunstnere 1977-2017
På vandring i det som ble satt bort
Atmosfæren i kjelleren er tung og stillestående. For hvert åndedrag avsettes noe i lungene, i porene, i håret og på klærne. Lufta er klam, nesten materiell. Når jeg kommer hjem på ettermiddagene er det som om jeg har med meg biter av dette mørke og støvete kjellerlokalet. Jeg går lange turer med hunden for å bli kvitt de siste restene av ubehag. Men morgenen etter stiger jeg ned igjen full av forventning. Jeg vil lære mer, og kjenner på spenningen idet jeg henter fram enda en bunke papirer med et udefinerbart og fettet belegg.
Oppdraget var konkret, sommeren 2015. Jeg skulle gå gjennom Norske Tekstilkunstneres gamle arkiv med tanke på å lage oversikt. Jeg er ingen arkivar, men med en sterk fascinasjon for alt som kan kalles tekstil ble jeg satt til jobben. Internt i NTK hadde man begynt å snakke om dette arkivet fra de tidligste årene, og at det stod lagret i en kjellerbod. Her var det materiale, som for eksempel medlemsinformasjon, tekstilfaglige utgivelser og til og med årsmeldinger som det kunne være aktuelt å gjøre digitalt og allment tilgjengelig. Jeg, som vanligvis sitter i omgivelser med rot på alle kanter, tok fram de ryddeegenskapene jeg ikke visste jeg hadde for å systematisere og klargjøre slike typer dokumenter. Jeg oppdaget dessuten at dette arbeidet virkelig var interessant. Som om jeg var slags etterforsker på et sted hvor mye hadde foregått.
Denne teksten tar på et vis dette oppdraget videre til et reflekterende nivå, men er ingen fyldig historisk rapport som kartlegger «det hele». I stedet består den av en rekke skisseaktige ettertanker, løselig lenket sammen sett i lys av NTKs rolle i norsk tekstilkunst i nyere tid, og med det bortsatte arkivet selv som «samtalepartner». Jeg fletter sammen et utvalg store og små hendelser: fra den spede begynnelsen, da tekstilkunstnere samlet seg i Tekstilgruppa i UKS i 1972, via dannelsen av NTK i 1977 og til endringsprosesser mot slutten av 90-tallet. Det er altså snakk om en relativt kort, men intens organisasjonsperiode.
Hva visste jeg vel egentlig om NTK, og innsatsen hos de mange som gjennom årenes løp har vært involvert i tekstilfeltet idet jeg steg inn i kjellerboden? Den første generasjonen tekstilkunstnere er nå blitt modne kvinner, og ikke alle er lenger blant oss. Engasjerte kunstnere som Turid Holter, Sissel Calmeyer, Else Marie Jakobsen, Gro Jessen, Kerstin Olsson, Marith Hope og Eli Marie Johnsen har gått bort. En gjennomgang av de lagrede boksene, mappene og arkivskapene oppleves som et svært betimelig prosjekt, både kunstfaglig og menneskelig sett. Det vil etter hvert bli stadig færre å spørre.
«Alle» vet at tekstil har hatt en skikkelig opptur på kunstscenen de siste årene, og vi har sett flere markante tekstilkunstnere rettmessig bli løftet fram, som Elisabeth Haarr, for å nevne en av kunstnerne som tidlig gjorde seg gjeldende i tekstilfeltet. Å sette spørsmålstegn ved hvordan kunsthistorien skrives, er stadig viktig å gjøre. Nylesninger av kunstnerskap, aktiviteter og hendelser bidrar til nye perspektiver på et mangslungent felt som tekstil. For NTK handler et fokus på arkivet om å bidra til en større kunstsamtale ut fra deres «eierskap» til tekstil – i kraft av å være organisasjonen for norske tekstilkunstnere. Vi glemmer fort, stadig nye aktører kommer på banen og de ønsker å sette sitt preg på hva tekstil rommer, materielt så vel som eksistensielt. Det er ikke alltid at tidligere innsikt, kunnskap og erfaring blir med videre. Overleveringer er dessuten et resultat av at noen foretar valg. Også ethvert arkiv vil være et resultat av selektive prosesser. Tross dette, et arkiv gir en gylden sjanse til å folde ut deler av den tekstile fortida slik den eksisterer i arkivet, og koble disse opp mot kontaktpunkter i nåtida.
NTKs arkiv er skuffer å dra ut, med slitne hengemapper som liksom trassig fremdeles holder rundt sine gamle saker. Arkivet er bokser og kasser med kataloger, bøker og en og annen VHS-kassett. Arkivet er noen hyllemetere med permer og tidsskriftholdere. Det er et visuelt bilde på hva man har samlet gjennom årene. Dessuten, for hver ny daglig leder og hvert nytt styre har man på en måte alltid begynt litt på nytt. Arkivet er der, tar imot og slipper kanskje noe ut. Hvem har ikke ankommet steder med arkiverte dokumenter, og umiddelbart tenkt at kan hende er noe borte. Mistet, kastet eller fjernet. Også jeg løftet på papirer, gløttet inn i mapper og så på lysbilder opp mot nærmeste lampelys og grunnet over hvorvidt dette var «alt».
NTKs arkiv er ikke storslagent, iallfall ikke sammenlignet med arkiver med statlig pondus. Det er heller ikke omhyllet av ornamental arkitektur, eller befinner seg i tempererte omgivelser. Selve ordet arkiv betyr opprinnelig sted eller bolig. NTKs arkiv står bak gittervegger, med hengelås på den spinkle døra. Dets arkheion, det greske ordet for huset til de som styrer, de såkalte archons, er altså ganske primitivt og beskjedent. Det står heller ingen vokter ved porten og overvåker de som får stige inn. Om denne boden brant ned, ble utsatt for altomfattende vannskader eller hærverk: kunne innholdet i arkivskapene blitt rekonstruert via andre kilder? Eller ville alt dette vært tapt for alltid, i beste fall kun gjenskapt som fragmenter?
Det viste seg jo at kjellerboden inneholdt mangt og mye knyttet til NTKs historie og utvikling. Idet jeg lirket ut en hengemappe eller åpnet en eske var det som om den innestengte lukta ble et levende berøringspunkt. Å se håndskrift på gulnet papir – skrivemaskinen var ikke alltid innenfor rekkevidde – er som en direkte kanal til nær fortid. Dette kan ikke fornemmes i møte med tekst i en bok eller på skjerm. Jeg holdt i hendene noe som hadde vært til stede. Her var papirer med både faglig og administrativt innhold. Her var artikler om tekstilkunst og gamle regninger. Her var utklipp fra avisartikler og referater fra oppglødde møter. Her lå ikke minst årganger av NTKs meddelelser til medlemmene, mange kun i form av lurvete «masterkopier», røffe klipp og lim-utgaver klargjort for stensilering.
NTKs medlemsblader er en puls på «tekstiltida», fra de rå og upolerte stensilene til glanset magasin. De første årene var verken redaktør eller redaksjon navngitt, og mye av innholdet var av praktisk så vel som fagpolitisk art. Etter hvert ble innholdet mer spisset, og med en orientering mot tekstil refleksjon og diskusjon. «Tiger-rapport» (1983-1994)[1], NTKs lengevarende navn på medlemsbladet, var et gruppedrevet prosjekt med utspring i styret. Anne Marie Komissar holdt i flere år hånd om etterfølgeren «Tekstilkunst» som redaktør, mens Runa Boger senere styrte magasinet over i navnet «Soft Magasin» i 2007 og fram til foreløpig siste nummer i 2012. Det er utvilsomt spennende å følge utvikling og endringer via medlemsbladene. De danner til sammen et panoramisk blikk på nesten fire tiår i deler av norsk kunstliv, samtidig som de gir både basale og faglige innblikk i hva som til enhver tid stod på den tekstile agendaen.
De tidligste dokumentene i arkivet preges av vilje, fandenivoldskhet og humor. For å sitere åpningen på Bulletin nr. 2 1982 – NTKs aller første, og svært beskjedne medlemsblad som kun ble sendt ut i tre runder: «Styret i NTK har med tårer i øynene lest om igjen de optimistiske toner vi sendte ut til medlemmene for vel et år siden. NTK hadde da fått en «brøkdelssekretær» og ville prøve å skape bedre kontakt gjennom «Bulletin» som skulle komme 3 – 4 ganger i året. Akkja…». Ryktet sier for øvrig at styremøtene i den første tida gjerne ble avholdt utendørs, på den nærmeste tilgjengelige gressplenen, fordi NTK ikke hadde eget kontor. Økonomien var stram, kassa ofte bunnskrapt. Årsrapport for 1977 melder om en beholdning på 658 kroner og 10 øre, og året etter meddeler styret i årsrapporten at: «(…) vi segler nå med underskudd fordi vi ikke har maktet å få inn kontingentene, og vi i styret har måttet ta penger av egen lomme for å dekke dette.» (Kontingenten var da 50 kroner.) Først i 1990 kom NTK inn på statsbudsjettet, og fikk da et forutsigbart økonomisk fundament for sin virksomhet.
Det sies at arkivet samler og ivaretar, men også gjemmer og glemmer. Før jeg steg ned i kjelleren visste jeg overhodet ikke at NTK organiserte en stor, juryert medlemsutstilling i Moskva sommeren 1989 med hele 46 deltakende kunstnere. Dette fant sted på et tidspunkt i historien hvor grenser og politisk klima i Europa så annerledes ut enn i dag. I arkivet fant jeg en utgave av Klassekampen, datert 15.7.1989, som gav prosjektet svært fyldig omtale. Her ble utstillingen presentert som «tidenes største mønstring av norsk samtidskunst i Øst-Europa». Daværende leder, Tove Pedersen, som aktivt har vært med i NTK gjennom store deler av organisasjonens levetid, beskrives av journalisten som en som «strutter av stolthet over mottakelsen hun og hennes kollegaer har fått i Moskva». Marianne Tjønn, som også var med på denne, den gang så eksotiske turen, har fortalt meg om sovjetiske kunstnere som inviterte til offisielle og uoffisielle atelierbesøk med rørende gjestfrihet og sjenerøse, bugnende bord. Berit Overgaard, som tok initiativet til utstillingen og ledet organiseringen av den, fikk i etterkant NTKs høyeste utmerkelse; «Tigernålen».
To år etter, i februar 1991, kom kunstnere fra Sovjetunionen på gjenvisitt. NTK arrangerte da en felles sovjetisk-norsk tekstilutstilling på Galleri F 15 som fikk tittelen «Over grensene». Arkivmappen, som inneholder informasjon og presseklipp fra prosjektet, avslører at ikke alt ble fryd og gammen. Samtidig med utstillingen gikk sovjetiske styrker inn i Vilnius i Litauen og styret i NTK, ved leder Unn Sønju, foreslo en markering i form av et fredsbål på stranden i nærheten av galleriet «for å markere vår solidaritet med de baltiske landene», som hun uttalte til Aftenposten (1. 2. 1991). De norske utstillerne mente derimot at tekstilarbeidene fint kunne leses politisk, og var derfor markering god nok. Dette fikk forfatteren Tore Stubberud til å se rødt i samme avis: «En himmelstormende arroganse! (…) Enten er de politisk blinde og usolidariske midt oppe i sine tekstilinteresser, eller så ligger det en personlig interesse bak denne avgjørelsen (…)» Men utstillingsprosjektet ble gjennomført i god stil, og i en pressemelding like før åpningen uttaler NTK at de «kom fram til at kunsten i seg selv er den beste demonstrasjon for fred».
En slik hendelse er selvfølgelig mye mer enn en håndfull dokumenter, arkivet sørger for å vekke nysgjerrigheten, men kan «aldri kan gi oss noko fullstendig bilete av det som hende», for å sitere arkivforskeren Gudmund Valderhaug[2]. En ting synes sikkert, ifølge Store norske leksikon har NTK «i de senere årene stått bak en rekke utstillinger i inn- og utland».[3] Mange av disse har gått østover. Polen, Latvia, Litauen og Slovakia er blant landene NTK har funnet samarbeidspartnere i. Det er kanskje ikke helt tilfeldig, blant annet har flere norske tekstilkunstnere studert i Øst-Europa. Eksperimentell og utforskende tekstilkunst fikk et fotfeste kanskje først og fremst i Polen, og inspirerte unge utøvere til å bruke tekstil som et fritt, kunstnerisk uttrykk.
NTKs arkiv er blitt til gjennom organisasjonens gjøremål, og dets forhold og forbindelser til kunstfeltet for øvrig. Mennesker har kommet og gått. Noen har vært med i styre og stell i mer enn en omgang. Arkivet har også vært med på mangt et flyttelass, sist i 2006 da NTK fikk sitt nåværende tilholdssted i Rådhusgata i Oslo. SOFT Galleri ble da samtidig etablert. Arkivet er som avleiringer etter levd institusjonsliv, og vitner dessuten om at ikke alle dager er festdager. Organisasjonsarbeidet er ikke bare vernissager, åpningstaler og jubileumsutstillinger (de siste har NTK allerede gjennomført i flere runder). Det er også hverdagslige rutiner; planlegging, forberedelser og fagpolitisk oppfølging. Som NTKs første daglige leder Kari Astrup uttrykte det i Tiger-rapport 4/89: «Fra feiring til hverdag: Hvor går veien videre?» Dette ble skrevet på et tidspunkt da NTK hadde kommet seg etter Moskva-opplevelsen og begynte arbeidet med det sovjetiske besøket. De «usynlige» hverdagssjiktene er ikke nødvendigvis nedfelt i kunsthistoriske tekster, men de er til stede i arkivet, som byggesteiner i de store sammenhengene, som deler av en større fortelling. Arkivet hegner om arbeidet som ble gjort i kulissene.
Et annet usynlig lag er sporene etter det som rant ut i sand. Gjennom vekslende styrer har store vyer, ønsker og ideer blitt brakt på banen. Prosjekter man trodde dypt og inderlig på har forsvunnet mer eller mindre umerkelig. Dette er ikke unikt, det vil jo alltid være slik at enkelte ideer aldri blir noe av. Sett i ettertid er det tankevekkende at arkivet gir innblikk i hva som falt ut av historien, hva som aldri ble realisert. Her møter man saker som en gang ble entusiastisk framlagt, her er rester etter begeistrete opptakter, med et godt dryss av støv lagt over det hele. Hvor ble for eksempel den store Tekstilboka av, den som skulle presentere norske tekstilkunstnere, sette tekstilkunsten inn i en større ramme og vise mangfoldet i fagfeltet. Og da det gikk mot slutten for tekstilavdelingen ved Vestlandets kunstakademi[4], opprettet NTK en egen arbeidsgruppe som utredet muligheten for en lignende utdanning ved Statens kunstakademi. De inviterte friskt til et stort seminar for å belyse situasjonen for tekstilkunstutdanningen i Norge. Restene etter innsatsen finnes i arkivet i form av seminarinnleggene, og er lesverdige vitnesbyrd på datidas tekstile tenkning. Det skal likevel sies at arbeidet for å få tekstil inn på akademiene, som et ledd i anerkjennelsen av tekstil som kunst, var noe man hadde hatt fokus på siden 70-tallet. Etableringen av tekstilavdelingen ved Vestlandets kunstakademi i 1978 var slik sett en stor seier.
På begynnelsen av 90-tallet ble det tatt et initiativ for et nytt «Nasjonalt museum for moderne tekstilkunst» som en del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Om dette ikke var et NTK-prosjekt, ble det helhjertet støttet innad i organisasjonen. Jeg innrømmer at heller ikke denne storslagne ideen var kjent for meg. Deler av NTK dro i flokk til Trondheim i oktober 1993, og til det aller første medlemsmøtet utenfor Oslo, for å høre mer om disse spennende planene. NTK hadde selvsagt store forventninger. Her så man utsikter til et sted med en helhetlig visjon knyttet til en egen tekstilkunstsamling. Status for arbeidet fikk et par notiser i Tiger-rapport de neste årene, og deretter forsvinner informasjon om framdriften – iallfall ut av NTKs arkiv[5].
Arkivet minner meg også om at det har funnet sted hele sju nordiske tekstiltriennaler i perioden 1976 til 1995. Etter et initiativ fra dansk hold møttes tekstilkunstnere fra hele Norden i 1974 for å diskutere muligheter for et større samarbeid og utveksling. Man visste ikke riktig hva som skjedde i de andre landene, som den sentrale danske triennale-aktøren Nanna Hertoft uttrykker det senere et intervju med NRK 24. mars 1983, i forbindelse med den tredje utgaven[6]. Triennalene dro på nordiske turneer og var i Norge innom viktige utstillingssteder som Kunstnernes Hus, Bergen Kunstforening, Galleri F 15, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Dette fellesnordiske prosjektet ble et viktig alternativ og supplement til den internasjonale biennalen i Lausanne. For å sitere Tove Pedersen: «Hvorfor krøsse dem, vi skaper vår egen virkelighet!»[7]. Triennalen var et selvstendig prosjekt, men flere av NTKs medlemmer satt i de vekslende juryene. Inger-Johanne Brautaset utmerket seg her med sitt mangeårige engasjement i triennalens styre.
En annen overraskelse i arkivet er gaven NTK gav Museet for samtidskunst til åpningen i 1990. Tove Pedersen stod på talerlisten denne forventningsfulle januardagen, og overrakte den nye direktøren Jan Brockmann «Art in Box» - en boks med lysbilder av arbeider til 33 tekstilkunstnere NTK mente kunne ha fylt det «tekstile hullet» i museets samling. I dag kan vi konstatere at denne gaven ikke har bidratt til å bøte på akkurat dette tekstile fraværet, men på det historiske overrekkelsestidspunktet, i de nye museale lokalene fylt til randen av prominente gjester, må lysbildene ha skiftet hender i en utilslørt, men vennlig kunstpolitisk innpakning. Nøster jeg tilbake i min egen fortid, kommer jeg på at jeg faktisk var tilstede den dagen (som museumsvakt, men det er en annen historie).
«Art in Box» var ikke bare et impulsivt «stunt». Symbolsk sett var overleveringen en foreløpig avrunding på et mangeårig arbeid som for NTK sin del allerede startet da den nydannede organisasjonen i 1977 umiddelbart ble trukket inn i en avisdebatt. 5. mai stilte Anne Marie Komissar, Åse Frogner, Sidsel C. Karlsen og Brit Fuglevaag opp i VG og svarte på et utspill fra direktør Knut Berg ved Nasjonalgalleriet, hvor han proklamerte at «vevnadsinnkjøp [er] en oppgave for Kunstindustrimuseene». Sammen med Karin Sundbye, som også kastet seg uredd inn i debatten, frontet de her det som skulle bli en av de neste årenes store fagpolitiske nøkkelsaker[8]: offentlige kunstinstitusjoners ansvar for å kjøpe inn tekstilkunst på lik linje med all annen kunst. Opprettelsen av Museet for samtidskunst vekket håpet om at en ny æra var i emning.
Tekstilkunsten har gjennomgått store endringer i den tida NTK har eksistert. Arkivet har i seg spor etter hvordan NTK har vært involvert i og håndtert dette på. De tekstile uttrykkene vi i dag ser delta på kunstscenen står på mange måter på skuldrene av de posisjoner tekstilkunsten tidligere har hatt, fra og med de revolusjonerende og formende årene på 70-tallet. At tekstilkunstnere kastet seg ut i det offentlige rommet på denne tida med sine krav om å bli oppfattet som billedkunstnere, ikke brukskunstnere eller kunsthåndverkere, kan sees i forlengelsen av de bevisstgjøringsprosessene som foregikk i feltet forøvrig. Om arkivet ikke akkurat oser av informasjon om Kunstneraksjon -74, viser det likevel at tekstilkunstnerne ble båret fram av en aksjonistisk og kollektiv bølge som gjennomsyret kunstlivet i dette tidsrommet. Det er et lite paradoks, til og med kollegialt sett, at det gikk tid før tekstilkunstnerne kom «ordentlig» med. I flere år boikottet Tekstilgruppa i UKS hvordan Høstutstillingen ble styrt. Det var ingen tekstiljury, kun et tilbud om plass i malerjuryen som støtte for malernes vurdering av tekstil. Høsten 1975 arrangerte derfor Tekstilgruppa, i samarbeid med Oslo Kunstforening og intendant Hans-Jakob Brun, en tekstilutstilling som rett og slett fikk den demonstrative tittelen «Norsk tekstilkunst i dag». Året etter var en egen tekstiljury på plass.
Arkivet forteller meg at interessen for tekstilkunst gikk ned i en bølgedal på 90-tallet. Andre uttrykksformer hadde tatt over. Billedvev var ikke førstevalget for unge på vei inn i kunsten. 20 år etter leser jeg om dette «kritiske» vendepunktet samtidig som det har blitt meg fortalt at det for tida nesten er kamp om vevstolene på kunsthøgskolene. Studenter vil igjen utforske håndverket. Anne Marie Komissar, tekstilkunstneren med mange fagpolitiske verv fra og med 70-tallet, var blant dem som tok til orde for at også NTK måtte se på seg selv med fornyet blikk og kritiske øyne for å kunne fronte tekstilkunstens posisjon. Arkivet viser at NTK initierte tekstildebatt utover på 90-tallet, både i informasjon rettet mot medlemmene og utad. Gruppeutstillingen Stretch på Galleri F 15 i 1996 ble for eksempel en anledning for å diskutere tekstilkunstens nedadgående status i samtidskunsten, at den hadde mistet terreng som utsmykking og at den fremdeles, på dette tidspunktet, falt mellom to stoler i innkjøp til de offentlige samlingene i spennet mellom billedkunst og kunsthåndverk. Til utstillingskatalogen intervjuet Komissar derfor Sissel Ree Schønsby, som tidligere hadde jobbet for NTK, og som da var direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (i dag KORO), om denne situasjonen. I lys av 90-tallets kunstscene sier Ree Schønsby utilslørt at: «For en del tekstilkunstnere kan billedveven være det riktige gjennom hele deres skapende yrkeskarriere. Men jeg synes det stopper opp for noen fordi de tilpasser ideen til materialet i for stor grad. Denne «staheten» kan kanskje tolkes som en styrke, men for meg representerer holdningen et uttrykk for stillstand.»
Lotte Sandberg var ikke spesielt subtil da hun i Aftenposten skrev: «I dag oppleves tekstilkunsten som en nisjekunst; marginalisert, neglisjert, undertrykt – ja nesten foraktet. Man fristes til å sammenligne den med truede dyrearter; på samme tid beskyttet og isolert.» (7.2.1996). Sandberg fikk svar på tiltale, men selv sentralt i tekstilmiljøet hadde man begynt å ta tekstilkunstens utdaterte rykte på alvor. Jeg leser dette som en betimelig respons. For organisasjonen måtte det oppleves essensielt å være en aktiv bidragsyter til den tekstile refleksjonen, ikke minst når denne tiltar i offentligheten og av aktører som ikke nødvendigvis føler en spesifikk tekstil tilhørighet eller ansvar.
Jeg tenker at dette øyeåpnende tiåret også kan leses som en forskyvning; fra 70-tallets berettigede påstand «Tekstil ER viktig» til et slags 90-tallets «Hvordan og hvorfor er tekstil viktig». Dette er selvsagt en grov forenkling, men arkivet viser tekster som indikerer at man ønsket å ta tekstilkunsten inn mot en ny tid, en tid med mye mer fokus på teori, profesjonalisering av alle deler av kunstfeltet og en internasjonal kontaktflate. I deler av tekstilfeltet begynte man til og med å snakke om tekstil som en måte å tenke på, som ikke nødvendigvis er avhengig av teknikk eller materiale. Slik kan selv en tekstilkunstner likeså godt ende opp med å vise en video som et vevd arbeid. I denne perioden ble dessuten den sterke kollektive mange skal med-tankegangen som hadde vært en grunnerve i NTK, omdiskutert og nedprioritert. Men det skal sies at i alle fall jeg er glad for at de mange store gruppeutstillingene faktisk fant sted. Nå er de kilder til informasjon om et mangfold av tekstilkunstnere som ikke alle står i frontlinja i dag.
Etter dager i kjelleren blir jeg for alvor pragmatisk. Arbeidet mitt trenger støvfrie omgivelser, og jeg flytter det ut. På den ene siden er jeg lettet over å slippe kjellertilværelsen som jeg innbiller meg har avsatt irreversible spor på lungene mine, men på den andre siden er det som om jeg har forlatt et fascinerende annerledes sted, på sidelinja av tid, rom, mennesker og hendelser for øvrig.
Man kunne komme til å tro at jeg, sommeren 2015, var blitt rammet av en form for «arkivfeber» [9] – en lidelse mennesker oppglødd og oppslukt av arkivarbeid visstnok kan bli eksponert for. Akkurat da var jeg meg ikke bevisst dette begrepets sentrale posisjon innen internasjonal arkivforskning, men jeg ble mer og mer klar over at fagfeltet rundt det lille arkivhjørnet jeg befant meg i er stort[10]. Det har vært en euforisk stemning rundt spørsmål knyttet til arkivet de siste årene innen humaniora, drevet fram av det utvilsomme faktum at verden er blitt digital. Vi arkiverer ikke nødvendigvis skrøpelige papirdokumenter lenger, nå befinner arkivet seg like gjerne et par tastetrykk unna. Informasjonsteknologien har for alltid endret vårt syn på hva et arkiv er, og hvilke betydninger det har i vår tid. Mer enn noen sinne anses arkivet som en viktig faktor i kultur og samfunn.
Hjertebanken jeg mang en gang opplevde når det dukket opp noe umiddelbart spennende tyder vel på at jeg ikke var helt upåvirket av sted og omgivelser. Jeg husker spesielt godt at jeg kom over en liten tekst i UKS-informasjon fra 1972 om at representanter for den nystartede Tekstilgruppa i UKS var blitt intervjuet av NRK i forbindelse med en tekstilutstilling i UKS. På Riksarkivet fant jeg senere en avisnotis som gav mer informasjon om at dette innslaget skulle finne sted, og endelig fant jeg faktisk selve programmet i NRKs programarkiv. Gjett om jeg var spent da jeg trykket på «play». Så viste det seg at halve programmet er borte. Slettet. Og visket ut av historien, også de unge, fremadstormende tekstilkunstnerne. Snakk om nedtur, men på samme tid hadde min lille «detour» inn og ut av NTKs arkiv vært litt av en opplevelse. Jeg erfarte jo konkret at et arkiv like godt kan være springbrettet over i et annet og et tredje og så videre – som et analogt og digitalt kompleks av spørsmål og svar. Trøsten får her være at selve utstillingen ble kommentert av flere aviser, ikke minst fordi den for alvor signaliserte at noe nytt var på gang. Som når VGs kunstanmelder Johan Fredrik Michelet konkluderte at: «Mønstringen skyldes til dels at det er oppstått uro, nyorientering og protester også innenfor denne så fredsommelige kunstart!» (3.3.1972). Noen år senere, i 1983, valgte da også NTK tigeren som sitt emblem fordi: «Det viser striper, styrke, framdrift og skarpe klør.» (fra Tiger-rapport 4/83).
Arbeidet med NTKs arkiv gav meg anledning til å se enkelthendelser i en større sammenheng. Underveis stanset jeg titt og ofte ved de mindre tingene, som for eksempel innholdet i et referat, hjertesukklignende oppfordringer til medlemmene, utstillingsinvitasjoner, diverse huskelister og så videre. Det var som om arkivet har i seg to ulike historiske «rytmer»: en som sørger for de lange tidsstrekkene, og en som viser snitt i tid. Vissheten om at arkivet samler og ivaretar, gjemmer og glemmer gav næring til å skjerpe blikk og sanser de gangene jeg stod overfor noe ukjent. Dette fikk meg også til å holde fast på at det selvfølgelig er flere sjikt i kunstfeltet enn hva som gis plass i den historiske bevisstheten.
Arkivet avdekker at det finnes en hel underskog av aktører som kanskje aldri vil oppleve å få tildelt status av ettertida. De står ikke en gang i første rekke som potensielle kandidater for å bli såkalt «gjenoppdaget». I noen tilfeller handler det om naturlige frafall, enkelte er bare aktivt med i en liten periode før de endrer livskurs og slik forsvinner ut. Likevel undrer jeg om vi for lett glemmer at et fagfelt utgjør og blir båret fram av de mange. For Michel Foucault er arkivets evne til å ivareta de virkelig ukjente stemmene fra fortida spesielt viktig. Det historisk etablerte eller kanoniserte har ikke forrang over det som er glemt eller oversett[11]. På denne måten handler et arkiv som NTKs ikke så mye om hva det er, men hva det gjør, for å si det med Foucault. Med andre ord bidrar arkiver til at historien ikke for evig og alltid er skrevet i stein. Denne tankegangen ledet meg til å være var for alt som er subtilt vevd sammen med det øvrige innholdet, og å lytte til eventuelle sidespor, parenteser og mellomrom. Et eksempel på et slikt sidespor fletter jeg gjerne inn i denne teksten:
Mot midten av 70-tallet begynte Tekstilgruppa i UKS for alvor å arbeide med muligheten for en egen medlemsorganisasjon. Unge tekstilkunstnere møttes ved flere anledninger for å diskutere hvordan de skulle gå fram. «Referat fra Tekstilmøtet» er datert 28.8.1976, litt over et halvt år før NTK ble en realitet, og trykket i UKS-informasjon nr. 9 1976. Tekstilgruppa hadde sendt ut 85 invitasjoner. 20 tekstilkunstnere var til stede: Anne Marie Komissar, Turid Juve, Live Helgeland, Bodil Svaboe, Trine Mohn Hansen, Kristin Sommerfeldt, Bjørg Kristiansen White, Berit Johannsen Fidje, Sidsel Bergløff, Åse Pedersen, Bente Sætrang, Unn Sønju, Rønnaug Vaa, Marianne M. Riseng, Rigmor Bové, Kari Bjørg Ihle, Tove Pedersen, Gro Jessen, Åse Frogner og Anne Fenger. Flere av de fremmøtte stod på terskelen til sitt kunstneriske virke, sikkert ivrige etter å være med på endringer. Mange har siden hatt sentrale posisjoner i organisatorisk og kunstpolitisk arbeid, hatt store utstillinger og utsmykkingsoppdrag og innehatt viktige undervisningsstillinger. Enkle søk på nettet fant fram til de aller fleste, men ett av navnene utmerket seg med sitt fravær: Kristin Sommerfeldt. Jeg hadde rett og slett aldri hørt om henne. Jeg kunne lett lagt referatet til side og gått videre etter å ha satt meg inn i hva møtet handlet om, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle bruke mer tid på denne ukjente tekstilkunstneren – i arkivet kun til stede i kraft av sitt navn, og kun nevnt et eneste sted; i dette ene referatet.
Kort fortalt, etter en stunds leting satt jeg med små biter av informasjon om et kort og hektisk kunstnerskap som tragisk endte i en trafikkulykke lillejulaften 1977. Kristin Sommerfeldt døde hjerteskjærende ung, bare 26 år gammel, og like før hun skulle ha reist til Roma med stipend fra Skandinaviska Föreningen. Hun hadde diplomeksamen i tekstil fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, og var blitt medlem av UKS. Med sitt kristne livssyn medvirket hun til etableringen av Kirkelig Kulturverksted. Her var hun del av et ungt og radikalt miljø som ønsket å endre en stivnet og gammeldags kirke. Her jobbet hun aktivt med en lang rekke ulike kirketekstiler utformet med tanke på menneskers forhold til kirkelivet i hennes egen samtid. Arbeider etter henne finnes i flere kirkebygg på Østlandet, fra Røa til Øvre Rælingen, fra Ullevål kapell til Skirva fjellkirke[12]. Høsten 1977 ble hun valgt inn som medlem av tekstiljuryen i UKS. Det ble aldri laget noen minneutstilling i regi av kunstmiljøet, men Kirkelig Kulturverksted samlet etterlatte arbeider til en utstilling i et for lengst glemt galleri i Bogstadveien, Galleri For-X. Aftenpostens kunstanmelder Even Hebbe Johnsrud skrev en omtale 26. januar 1979, men følte seg ikke kallet til å kommentere det liturgiske aspektet. I stedet framhevet han verk med en rik koloritt, et teknisk ujevnt, men personlig, følsomt og dramatisk uttrykk. I en beskjeden folder, antakelig den som fulgte minneutstillingen, reflekterte kunstneren Anne Lise Knoff over et kunstnerskap som aldri rakk å utvikle seg: «… hvor langt ville hun ha nådd hvis hun hadde fått leve lenger?», og svarer selv: «Men dette er et fruktesløst spørsmål».
Om NTKs arkiv her har lite å bidra med, var nedtegnelsen av kunstnerens navn alt som skulle til for at jeg kunne se konturene av en annen fortelling om tekstilkunst, en fortelling om et totalt og oppslukende engasjement, men med en annen vinkling og fortegn enn hos de fleste andre samfunnsengasjerte kunstnerne fra samme generasjon.[13] Til syvende og sist handler denne historiske randsonen ikke bare om dette ene navnet, men det er en påminnelse om at det finnes andre kunstnerskap hvis historie ennå venter på å bli fortalt. Arkivet både antyder og viser at de finnes. Tekstilkunsthistorien skrives stadig.
NTK har selvsagt for lengst forlatt arkivskuffenes hverdag. Kjellerbodens innhold får ikke mye nytt tilfang. De siste dokumentene som ble lagt til er allerede rundt 15 år gamle. Det er rett nok opprettet et medlemsarkiv som er fysisk tilgjengelig i dag i galleriet, og alle som besøker SOFT galleri kan her ta en kikk på materiale om kunstnere de er interessert i. Kjellerarkivet har derimot levd i en slags slumrende tilstand. Arkivet er overhodet ikke hemmelig, det kunne jeg se av post-it lapper glemt igjen her og der. Flere har skrevet om og forsket på norsk tekstil, så det er ikke rart at arkivet har hatt besøk. Det var dermed ikke jeg som brøt «forseglingen» og ble den første til å tre inn. Likevel føltes det som om jeg trådte inn i en til dels berørt tid, som om jeg hadde funnet deler av NTKs tidligere «puls».
NTKs arkiv ble til i en brytningstid, ikke bare kunsthistorisk sett. Da NTK ble dannet var skrivemaskinen fremdeles det fremste hjelpemiddelet i kontorarbeidet. Først ut på 90-tallet ankom den første Macintoshen. Teknologisk sett har NTK sine røtter i en analog tidsalder, men tok i bruk nye digitale hjelpemidler idet slike ble (finansielt) tilgjengelig. Det er nesten rørende å bla i styrereferater i overgangen fra analog til digital tid. Det siste skrevet på skrivemaskin og det første printet ut fra en skriver ligger etter hverandre og vitner om en liten revolusjon. Det er som om det første digitale dokumentet har i seg en ny energi og en stolt nerve mellom linjene. Nesten enda mer rørende og tankevekkende er det at disse første datamaskinskrevne sidene i dag sannsynligvis ikke finnes i annen form enn papirets.
Å åpne opp NTKs arkiv, som her i denne teksten og i jubileumsutstillingen, kan bidra til å hente fram interessante, underliggende lag av organisasjonens virksomhet. Samtidig vil det kunne vise hvilke ideologiske drivkrefter som til enhver tid har styrt gjøremålene på godt og vondt. Når NTK ønsker å bidra til offentligheten med deler av sitt arkiv på denne måten, er det på den ene siden en sjenerøs gest, på den andre siden vil et slikt initiativ unektelig ha et identitetsformende aspekt ved seg. NTKs arkiv er likevel ikke bare det som er samlet i en kjeller, det er også midt blant oss. Det er de menneskene som har bidratt med kunnskap og erfaringer underveis i disse fire tiårene. Arkivet er de demokratisk valgte styrerepresentantene, deltakerne i nasjonale og internasjonale mønstringer og de medvirkende i forskjellige arrangementer og prosjekter. Arkivet er forgreininger, spredt over store geografiske avstander. Det er blant de levende og de døde. Både det skrevne det muntlige spiller sammen. Vi vet at det alltid vil kunne være feilmarginer i overleveringene. Det handler om ulike blikk, tolkninger, valg av perspektiv og ikke minst hva hukommelsen har bearbeidet. Men vi tar alle del i en stor og kollektiv «arkivkropp». Slik er arkivet er en form for tenkning og utveksling. Hver og en fortelling har gjerne i seg små forskyvninger i forhold til hverandre, som om de er deler av et større broderi som stadig fylles ut og brer seg utover.
[1] Tigeren var NTKs emblem fra begynnelsen av 80-tallet til midten av 2000-tallet.
[2] «Arkivet handlar ikkje om fortida» i Hva er det med arkiv?. Prosjektrapport, Norsk kulturråd, 2015 (side 54).
[3] https://snl.no/Norske_Tekstilkunstnere Lastet ned 4.1.2017.
[4] Tekstilutdanningen i Bergen ble nedlagt i 1990. Avgjørelsen ble kraftig kritisert av fagmiljøet. Lave søkertall og det at studentene likevel arbeidet i et «utvidet felt» var blant argumentene for å avslutte satsingen.
[5] De spesifikke grunnene for at disse planene ble lagt på is ligger utenfor denne tekstens ramme. Men man kan jo for eksempel bli fristet til å spørre seg hvordan forholdet til Hannah Ryggen hadde vært utviklet i dag, om denne institusjonelle konteksten rundt hennes arbeider hadde blitt en realitet allerede for 20 år siden?
[6] Kulturprogrammet Pan. Se NRKs programarkiv.
[7] www.absolutetapestry.com/nb/flashback+/flashback-%C2%A9-2003-tove-pedersen+
Lastet ned 29.12.2016.
[8] Her kan det også nevnes at tekstil som utsmykking har vært et viktig saksfelt for NTK, og de mulighetene dette gir tekstilkunstnere faglig og økonomisk. Kunsthistoriker Jorunn Haakestad arbeidet for øvrig systematisk med tekstil utsmykking i sin doktorgrad: «Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret» (1996).
[9] Begrep i Jacques Derridas bok Mal d'Archive: Une Impression Freudienne (1995). For en kort beskrivelse av alle sider ved dette begrepet, se Eivind Røssaaks innledning i The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices (2010), red. Eivind Røssaak, Novus Forlag, Oslo (side 14-16).
[10] Bare her til lands har man gjennomført en rekke forskningsprosjekter, seminarer og konferanser - i regi av både Nasjonalbiblioteket og Norsk kulturråd. Det har blitt utgitt flere publikasjoner, som boken The Archive in Motion (2010), prosjektrapporten Hva er det med arkiv? (2015) og Kunstjournalen B-posts arkiv-utgave (2010/2011) for å nevne noen. Både Jacques Derrida og Michel Foucault står sentralt i den internasjonale arkivforskningen. Kunstnere i inn- og utland har også kastet seg inn i dette tidsaktuelle feltet og bedrevet det Nina Schjønsby i Billedkunst 3/2009 kaller «arkivrelaterte praksiser (…) mellom fakta og fiksjon». Guttorm Guttormsgaards arkivprosjekt må sies å stå i en særstilling i norsk samtidskunst. Også Hanne Frey Husøs animasjonsfilmer, som reflekterer rundt arkivet som sted og tanke, kan her nevnes.
[11] Foucault-eksperten Knut Ove Eliassen har skrevet mye om dette. Se for eksempel «The archives of Michel Foucault» (side 43-44) i The Archive in Motion.
[12] Romsås Kirke, som brant ned i 1986, hadde en applikert altertavle utført av Kristin Sommerfeldt.
[13]Else Marie Jakobsen må ha vært opptatt av Kristin Sommerfeldt. Det finnes flere avisutklipp og brev om den unge døde kunstneren i Jakobsens etterlatte arkiv på Vest-Agder-museet i Kristiansand. Da Jakobsen medvirket til organiseringen av en kunstutstilling i Christiansand Kunstforening under Kirkefestspillene i 1980, inkluderte hun faktisk arbeider av Sommerfeldt i denne.
På vandring i det som ble satt bort
Atmosfæren i kjelleren er tung og stillestående. For hvert åndedrag avsettes noe i lungene, i porene, i håret og på klærne. Lufta er klam, nesten materiell. Når jeg kommer hjem på ettermiddagene er det som om jeg har med meg biter av dette mørke og støvete kjellerlokalet. Jeg går lange turer med hunden for å bli kvitt de siste restene av ubehag. Men morgenen etter stiger jeg ned igjen full av forventning. Jeg vil lære mer, og kjenner på spenningen idet jeg henter fram enda en bunke papirer med et udefinerbart og fettet belegg.
Oppdraget var konkret, sommeren 2015. Jeg skulle gå gjennom Norske Tekstilkunstneres gamle arkiv med tanke på å lage oversikt. Jeg er ingen arkivar, men med en sterk fascinasjon for alt som kan kalles tekstil ble jeg satt til jobben. Internt i NTK hadde man begynt å snakke om dette arkivet fra de tidligste årene, og at det stod lagret i en kjellerbod. Her var det materiale, som for eksempel medlemsinformasjon, tekstilfaglige utgivelser og til og med årsmeldinger som det kunne være aktuelt å gjøre digitalt og allment tilgjengelig. Jeg, som vanligvis sitter i omgivelser med rot på alle kanter, tok fram de ryddeegenskapene jeg ikke visste jeg hadde for å systematisere og klargjøre slike typer dokumenter. Jeg oppdaget dessuten at dette arbeidet virkelig var interessant. Som om jeg var slags etterforsker på et sted hvor mye hadde foregått.
Denne teksten tar på et vis dette oppdraget videre til et reflekterende nivå, men er ingen fyldig historisk rapport som kartlegger «det hele». I stedet består den av en rekke skisseaktige ettertanker, løselig lenket sammen sett i lys av NTKs rolle i norsk tekstilkunst i nyere tid, og med det bortsatte arkivet selv som «samtalepartner». Jeg fletter sammen et utvalg store og små hendelser: fra den spede begynnelsen, da tekstilkunstnere samlet seg i Tekstilgruppa i UKS i 1972, via dannelsen av NTK i 1977 og til endringsprosesser mot slutten av 90-tallet. Det er altså snakk om en relativt kort, men intens organisasjonsperiode.
Hva visste jeg vel egentlig om NTK, og innsatsen hos de mange som gjennom årenes løp har vært involvert i tekstilfeltet idet jeg steg inn i kjellerboden? Den første generasjonen tekstilkunstnere er nå blitt modne kvinner, og ikke alle er lenger blant oss. Engasjerte kunstnere som Turid Holter, Sissel Calmeyer, Else Marie Jakobsen, Gro Jessen, Kerstin Olsson, Marith Hope og Eli Marie Johnsen har gått bort. En gjennomgang av de lagrede boksene, mappene og arkivskapene oppleves som et svært betimelig prosjekt, både kunstfaglig og menneskelig sett. Det vil etter hvert bli stadig færre å spørre.
«Alle» vet at tekstil har hatt en skikkelig opptur på kunstscenen de siste årene, og vi har sett flere markante tekstilkunstnere rettmessig bli løftet fram, som Elisabeth Haarr, for å nevne en av kunstnerne som tidlig gjorde seg gjeldende i tekstilfeltet. Å sette spørsmålstegn ved hvordan kunsthistorien skrives, er stadig viktig å gjøre. Nylesninger av kunstnerskap, aktiviteter og hendelser bidrar til nye perspektiver på et mangslungent felt som tekstil. For NTK handler et fokus på arkivet om å bidra til en større kunstsamtale ut fra deres «eierskap» til tekstil – i kraft av å være organisasjonen for norske tekstilkunstnere. Vi glemmer fort, stadig nye aktører kommer på banen og de ønsker å sette sitt preg på hva tekstil rommer, materielt så vel som eksistensielt. Det er ikke alltid at tidligere innsikt, kunnskap og erfaring blir med videre. Overleveringer er dessuten et resultat av at noen foretar valg. Også ethvert arkiv vil være et resultat av selektive prosesser. Tross dette, et arkiv gir en gylden sjanse til å folde ut deler av den tekstile fortida slik den eksisterer i arkivet, og koble disse opp mot kontaktpunkter i nåtida.
NTKs arkiv er skuffer å dra ut, med slitne hengemapper som liksom trassig fremdeles holder rundt sine gamle saker. Arkivet er bokser og kasser med kataloger, bøker og en og annen VHS-kassett. Arkivet er noen hyllemetere med permer og tidsskriftholdere. Det er et visuelt bilde på hva man har samlet gjennom årene. Dessuten, for hver ny daglig leder og hvert nytt styre har man på en måte alltid begynt litt på nytt. Arkivet er der, tar imot og slipper kanskje noe ut. Hvem har ikke ankommet steder med arkiverte dokumenter, og umiddelbart tenkt at kan hende er noe borte. Mistet, kastet eller fjernet. Også jeg løftet på papirer, gløttet inn i mapper og så på lysbilder opp mot nærmeste lampelys og grunnet over hvorvidt dette var «alt».
NTKs arkiv er ikke storslagent, iallfall ikke sammenlignet med arkiver med statlig pondus. Det er heller ikke omhyllet av ornamental arkitektur, eller befinner seg i tempererte omgivelser. Selve ordet arkiv betyr opprinnelig sted eller bolig. NTKs arkiv står bak gittervegger, med hengelås på den spinkle døra. Dets arkheion, det greske ordet for huset til de som styrer, de såkalte archons, er altså ganske primitivt og beskjedent. Det står heller ingen vokter ved porten og overvåker de som får stige inn. Om denne boden brant ned, ble utsatt for altomfattende vannskader eller hærverk: kunne innholdet i arkivskapene blitt rekonstruert via andre kilder? Eller ville alt dette vært tapt for alltid, i beste fall kun gjenskapt som fragmenter?
Det viste seg jo at kjellerboden inneholdt mangt og mye knyttet til NTKs historie og utvikling. Idet jeg lirket ut en hengemappe eller åpnet en eske var det som om den innestengte lukta ble et levende berøringspunkt. Å se håndskrift på gulnet papir – skrivemaskinen var ikke alltid innenfor rekkevidde – er som en direkte kanal til nær fortid. Dette kan ikke fornemmes i møte med tekst i en bok eller på skjerm. Jeg holdt i hendene noe som hadde vært til stede. Her var papirer med både faglig og administrativt innhold. Her var artikler om tekstilkunst og gamle regninger. Her var utklipp fra avisartikler og referater fra oppglødde møter. Her lå ikke minst årganger av NTKs meddelelser til medlemmene, mange kun i form av lurvete «masterkopier», røffe klipp og lim-utgaver klargjort for stensilering.
NTKs medlemsblader er en puls på «tekstiltida», fra de rå og upolerte stensilene til glanset magasin. De første årene var verken redaktør eller redaksjon navngitt, og mye av innholdet var av praktisk så vel som fagpolitisk art. Etter hvert ble innholdet mer spisset, og med en orientering mot tekstil refleksjon og diskusjon. «Tiger-rapport» (1983-1994)[1], NTKs lengevarende navn på medlemsbladet, var et gruppedrevet prosjekt med utspring i styret. Anne Marie Komissar holdt i flere år hånd om etterfølgeren «Tekstilkunst» som redaktør, mens Runa Boger senere styrte magasinet over i navnet «Soft Magasin» i 2007 og fram til foreløpig siste nummer i 2012. Det er utvilsomt spennende å følge utvikling og endringer via medlemsbladene. De danner til sammen et panoramisk blikk på nesten fire tiår i deler av norsk kunstliv, samtidig som de gir både basale og faglige innblikk i hva som til enhver tid stod på den tekstile agendaen.
De tidligste dokumentene i arkivet preges av vilje, fandenivoldskhet og humor. For å sitere åpningen på Bulletin nr. 2 1982 – NTKs aller første, og svært beskjedne medlemsblad som kun ble sendt ut i tre runder: «Styret i NTK har med tårer i øynene lest om igjen de optimistiske toner vi sendte ut til medlemmene for vel et år siden. NTK hadde da fått en «brøkdelssekretær» og ville prøve å skape bedre kontakt gjennom «Bulletin» som skulle komme 3 – 4 ganger i året. Akkja…». Ryktet sier for øvrig at styremøtene i den første tida gjerne ble avholdt utendørs, på den nærmeste tilgjengelige gressplenen, fordi NTK ikke hadde eget kontor. Økonomien var stram, kassa ofte bunnskrapt. Årsrapport for 1977 melder om en beholdning på 658 kroner og 10 øre, og året etter meddeler styret i årsrapporten at: «(…) vi segler nå med underskudd fordi vi ikke har maktet å få inn kontingentene, og vi i styret har måttet ta penger av egen lomme for å dekke dette.» (Kontingenten var da 50 kroner.) Først i 1990 kom NTK inn på statsbudsjettet, og fikk da et forutsigbart økonomisk fundament for sin virksomhet.
Det sies at arkivet samler og ivaretar, men også gjemmer og glemmer. Før jeg steg ned i kjelleren visste jeg overhodet ikke at NTK organiserte en stor, juryert medlemsutstilling i Moskva sommeren 1989 med hele 46 deltakende kunstnere. Dette fant sted på et tidspunkt i historien hvor grenser og politisk klima i Europa så annerledes ut enn i dag. I arkivet fant jeg en utgave av Klassekampen, datert 15.7.1989, som gav prosjektet svært fyldig omtale. Her ble utstillingen presentert som «tidenes største mønstring av norsk samtidskunst i Øst-Europa». Daværende leder, Tove Pedersen, som aktivt har vært med i NTK gjennom store deler av organisasjonens levetid, beskrives av journalisten som en som «strutter av stolthet over mottakelsen hun og hennes kollegaer har fått i Moskva». Marianne Tjønn, som også var med på denne, den gang så eksotiske turen, har fortalt meg om sovjetiske kunstnere som inviterte til offisielle og uoffisielle atelierbesøk med rørende gjestfrihet og sjenerøse, bugnende bord. Berit Overgaard, som tok initiativet til utstillingen og ledet organiseringen av den, fikk i etterkant NTKs høyeste utmerkelse; «Tigernålen».
To år etter, i februar 1991, kom kunstnere fra Sovjetunionen på gjenvisitt. NTK arrangerte da en felles sovjetisk-norsk tekstilutstilling på Galleri F 15 som fikk tittelen «Over grensene». Arkivmappen, som inneholder informasjon og presseklipp fra prosjektet, avslører at ikke alt ble fryd og gammen. Samtidig med utstillingen gikk sovjetiske styrker inn i Vilnius i Litauen og styret i NTK, ved leder Unn Sønju, foreslo en markering i form av et fredsbål på stranden i nærheten av galleriet «for å markere vår solidaritet med de baltiske landene», som hun uttalte til Aftenposten (1. 2. 1991). De norske utstillerne mente derimot at tekstilarbeidene fint kunne leses politisk, og var derfor markering god nok. Dette fikk forfatteren Tore Stubberud til å se rødt i samme avis: «En himmelstormende arroganse! (…) Enten er de politisk blinde og usolidariske midt oppe i sine tekstilinteresser, eller så ligger det en personlig interesse bak denne avgjørelsen (…)» Men utstillingsprosjektet ble gjennomført i god stil, og i en pressemelding like før åpningen uttaler NTK at de «kom fram til at kunsten i seg selv er den beste demonstrasjon for fred».
En slik hendelse er selvfølgelig mye mer enn en håndfull dokumenter, arkivet sørger for å vekke nysgjerrigheten, men kan «aldri kan gi oss noko fullstendig bilete av det som hende», for å sitere arkivforskeren Gudmund Valderhaug[2]. En ting synes sikkert, ifølge Store norske leksikon har NTK «i de senere årene stått bak en rekke utstillinger i inn- og utland».[3] Mange av disse har gått østover. Polen, Latvia, Litauen og Slovakia er blant landene NTK har funnet samarbeidspartnere i. Det er kanskje ikke helt tilfeldig, blant annet har flere norske tekstilkunstnere studert i Øst-Europa. Eksperimentell og utforskende tekstilkunst fikk et fotfeste kanskje først og fremst i Polen, og inspirerte unge utøvere til å bruke tekstil som et fritt, kunstnerisk uttrykk.
NTKs arkiv er blitt til gjennom organisasjonens gjøremål, og dets forhold og forbindelser til kunstfeltet for øvrig. Mennesker har kommet og gått. Noen har vært med i styre og stell i mer enn en omgang. Arkivet har også vært med på mangt et flyttelass, sist i 2006 da NTK fikk sitt nåværende tilholdssted i Rådhusgata i Oslo. SOFT Galleri ble da samtidig etablert. Arkivet er som avleiringer etter levd institusjonsliv, og vitner dessuten om at ikke alle dager er festdager. Organisasjonsarbeidet er ikke bare vernissager, åpningstaler og jubileumsutstillinger (de siste har NTK allerede gjennomført i flere runder). Det er også hverdagslige rutiner; planlegging, forberedelser og fagpolitisk oppfølging. Som NTKs første daglige leder Kari Astrup uttrykte det i Tiger-rapport 4/89: «Fra feiring til hverdag: Hvor går veien videre?» Dette ble skrevet på et tidspunkt da NTK hadde kommet seg etter Moskva-opplevelsen og begynte arbeidet med det sovjetiske besøket. De «usynlige» hverdagssjiktene er ikke nødvendigvis nedfelt i kunsthistoriske tekster, men de er til stede i arkivet, som byggesteiner i de store sammenhengene, som deler av en større fortelling. Arkivet hegner om arbeidet som ble gjort i kulissene.
Et annet usynlig lag er sporene etter det som rant ut i sand. Gjennom vekslende styrer har store vyer, ønsker og ideer blitt brakt på banen. Prosjekter man trodde dypt og inderlig på har forsvunnet mer eller mindre umerkelig. Dette er ikke unikt, det vil jo alltid være slik at enkelte ideer aldri blir noe av. Sett i ettertid er det tankevekkende at arkivet gir innblikk i hva som falt ut av historien, hva som aldri ble realisert. Her møter man saker som en gang ble entusiastisk framlagt, her er rester etter begeistrete opptakter, med et godt dryss av støv lagt over det hele. Hvor ble for eksempel den store Tekstilboka av, den som skulle presentere norske tekstilkunstnere, sette tekstilkunsten inn i en større ramme og vise mangfoldet i fagfeltet. Og da det gikk mot slutten for tekstilavdelingen ved Vestlandets kunstakademi[4], opprettet NTK en egen arbeidsgruppe som utredet muligheten for en lignende utdanning ved Statens kunstakademi. De inviterte friskt til et stort seminar for å belyse situasjonen for tekstilkunstutdanningen i Norge. Restene etter innsatsen finnes i arkivet i form av seminarinnleggene, og er lesverdige vitnesbyrd på datidas tekstile tenkning. Det skal likevel sies at arbeidet for å få tekstil inn på akademiene, som et ledd i anerkjennelsen av tekstil som kunst, var noe man hadde hatt fokus på siden 70-tallet. Etableringen av tekstilavdelingen ved Vestlandets kunstakademi i 1978 var slik sett en stor seier.
På begynnelsen av 90-tallet ble det tatt et initiativ for et nytt «Nasjonalt museum for moderne tekstilkunst» som en del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Om dette ikke var et NTK-prosjekt, ble det helhjertet støttet innad i organisasjonen. Jeg innrømmer at heller ikke denne storslagne ideen var kjent for meg. Deler av NTK dro i flokk til Trondheim i oktober 1993, og til det aller første medlemsmøtet utenfor Oslo, for å høre mer om disse spennende planene. NTK hadde selvsagt store forventninger. Her så man utsikter til et sted med en helhetlig visjon knyttet til en egen tekstilkunstsamling. Status for arbeidet fikk et par notiser i Tiger-rapport de neste årene, og deretter forsvinner informasjon om framdriften – iallfall ut av NTKs arkiv[5].
Arkivet minner meg også om at det har funnet sted hele sju nordiske tekstiltriennaler i perioden 1976 til 1995. Etter et initiativ fra dansk hold møttes tekstilkunstnere fra hele Norden i 1974 for å diskutere muligheter for et større samarbeid og utveksling. Man visste ikke riktig hva som skjedde i de andre landene, som den sentrale danske triennale-aktøren Nanna Hertoft uttrykker det senere et intervju med NRK 24. mars 1983, i forbindelse med den tredje utgaven[6]. Triennalene dro på nordiske turneer og var i Norge innom viktige utstillingssteder som Kunstnernes Hus, Bergen Kunstforening, Galleri F 15, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Dette fellesnordiske prosjektet ble et viktig alternativ og supplement til den internasjonale biennalen i Lausanne. For å sitere Tove Pedersen: «Hvorfor krøsse dem, vi skaper vår egen virkelighet!»[7]. Triennalen var et selvstendig prosjekt, men flere av NTKs medlemmer satt i de vekslende juryene. Inger-Johanne Brautaset utmerket seg her med sitt mangeårige engasjement i triennalens styre.
En annen overraskelse i arkivet er gaven NTK gav Museet for samtidskunst til åpningen i 1990. Tove Pedersen stod på talerlisten denne forventningsfulle januardagen, og overrakte den nye direktøren Jan Brockmann «Art in Box» - en boks med lysbilder av arbeider til 33 tekstilkunstnere NTK mente kunne ha fylt det «tekstile hullet» i museets samling. I dag kan vi konstatere at denne gaven ikke har bidratt til å bøte på akkurat dette tekstile fraværet, men på det historiske overrekkelsestidspunktet, i de nye museale lokalene fylt til randen av prominente gjester, må lysbildene ha skiftet hender i en utilslørt, men vennlig kunstpolitisk innpakning. Nøster jeg tilbake i min egen fortid, kommer jeg på at jeg faktisk var tilstede den dagen (som museumsvakt, men det er en annen historie).
«Art in Box» var ikke bare et impulsivt «stunt». Symbolsk sett var overleveringen en foreløpig avrunding på et mangeårig arbeid som for NTK sin del allerede startet da den nydannede organisasjonen i 1977 umiddelbart ble trukket inn i en avisdebatt. 5. mai stilte Anne Marie Komissar, Åse Frogner, Sidsel C. Karlsen og Brit Fuglevaag opp i VG og svarte på et utspill fra direktør Knut Berg ved Nasjonalgalleriet, hvor han proklamerte at «vevnadsinnkjøp [er] en oppgave for Kunstindustrimuseene». Sammen med Karin Sundbye, som også kastet seg uredd inn i debatten, frontet de her det som skulle bli en av de neste årenes store fagpolitiske nøkkelsaker[8]: offentlige kunstinstitusjoners ansvar for å kjøpe inn tekstilkunst på lik linje med all annen kunst. Opprettelsen av Museet for samtidskunst vekket håpet om at en ny æra var i emning.
Tekstilkunsten har gjennomgått store endringer i den tida NTK har eksistert. Arkivet har i seg spor etter hvordan NTK har vært involvert i og håndtert dette på. De tekstile uttrykkene vi i dag ser delta på kunstscenen står på mange måter på skuldrene av de posisjoner tekstilkunsten tidligere har hatt, fra og med de revolusjonerende og formende årene på 70-tallet. At tekstilkunstnere kastet seg ut i det offentlige rommet på denne tida med sine krav om å bli oppfattet som billedkunstnere, ikke brukskunstnere eller kunsthåndverkere, kan sees i forlengelsen av de bevisstgjøringsprosessene som foregikk i feltet forøvrig. Om arkivet ikke akkurat oser av informasjon om Kunstneraksjon -74, viser det likevel at tekstilkunstnerne ble båret fram av en aksjonistisk og kollektiv bølge som gjennomsyret kunstlivet i dette tidsrommet. Det er et lite paradoks, til og med kollegialt sett, at det gikk tid før tekstilkunstnerne kom «ordentlig» med. I flere år boikottet Tekstilgruppa i UKS hvordan Høstutstillingen ble styrt. Det var ingen tekstiljury, kun et tilbud om plass i malerjuryen som støtte for malernes vurdering av tekstil. Høsten 1975 arrangerte derfor Tekstilgruppa, i samarbeid med Oslo Kunstforening og intendant Hans-Jakob Brun, en tekstilutstilling som rett og slett fikk den demonstrative tittelen «Norsk tekstilkunst i dag». Året etter var en egen tekstiljury på plass.
Arkivet forteller meg at interessen for tekstilkunst gikk ned i en bølgedal på 90-tallet. Andre uttrykksformer hadde tatt over. Billedvev var ikke førstevalget for unge på vei inn i kunsten. 20 år etter leser jeg om dette «kritiske» vendepunktet samtidig som det har blitt meg fortalt at det for tida nesten er kamp om vevstolene på kunsthøgskolene. Studenter vil igjen utforske håndverket. Anne Marie Komissar, tekstilkunstneren med mange fagpolitiske verv fra og med 70-tallet, var blant dem som tok til orde for at også NTK måtte se på seg selv med fornyet blikk og kritiske øyne for å kunne fronte tekstilkunstens posisjon. Arkivet viser at NTK initierte tekstildebatt utover på 90-tallet, både i informasjon rettet mot medlemmene og utad. Gruppeutstillingen Stretch på Galleri F 15 i 1996 ble for eksempel en anledning for å diskutere tekstilkunstens nedadgående status i samtidskunsten, at den hadde mistet terreng som utsmykking og at den fremdeles, på dette tidspunktet, falt mellom to stoler i innkjøp til de offentlige samlingene i spennet mellom billedkunst og kunsthåndverk. Til utstillingskatalogen intervjuet Komissar derfor Sissel Ree Schønsby, som tidligere hadde jobbet for NTK, og som da var direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (i dag KORO), om denne situasjonen. I lys av 90-tallets kunstscene sier Ree Schønsby utilslørt at: «For en del tekstilkunstnere kan billedveven være det riktige gjennom hele deres skapende yrkeskarriere. Men jeg synes det stopper opp for noen fordi de tilpasser ideen til materialet i for stor grad. Denne «staheten» kan kanskje tolkes som en styrke, men for meg representerer holdningen et uttrykk for stillstand.»
Lotte Sandberg var ikke spesielt subtil da hun i Aftenposten skrev: «I dag oppleves tekstilkunsten som en nisjekunst; marginalisert, neglisjert, undertrykt – ja nesten foraktet. Man fristes til å sammenligne den med truede dyrearter; på samme tid beskyttet og isolert.» (7.2.1996). Sandberg fikk svar på tiltale, men selv sentralt i tekstilmiljøet hadde man begynt å ta tekstilkunstens utdaterte rykte på alvor. Jeg leser dette som en betimelig respons. For organisasjonen måtte det oppleves essensielt å være en aktiv bidragsyter til den tekstile refleksjonen, ikke minst når denne tiltar i offentligheten og av aktører som ikke nødvendigvis føler en spesifikk tekstil tilhørighet eller ansvar.
Jeg tenker at dette øyeåpnende tiåret også kan leses som en forskyvning; fra 70-tallets berettigede påstand «Tekstil ER viktig» til et slags 90-tallets «Hvordan og hvorfor er tekstil viktig». Dette er selvsagt en grov forenkling, men arkivet viser tekster som indikerer at man ønsket å ta tekstilkunsten inn mot en ny tid, en tid med mye mer fokus på teori, profesjonalisering av alle deler av kunstfeltet og en internasjonal kontaktflate. I deler av tekstilfeltet begynte man til og med å snakke om tekstil som en måte å tenke på, som ikke nødvendigvis er avhengig av teknikk eller materiale. Slik kan selv en tekstilkunstner likeså godt ende opp med å vise en video som et vevd arbeid. I denne perioden ble dessuten den sterke kollektive mange skal med-tankegangen som hadde vært en grunnerve i NTK, omdiskutert og nedprioritert. Men det skal sies at i alle fall jeg er glad for at de mange store gruppeutstillingene faktisk fant sted. Nå er de kilder til informasjon om et mangfold av tekstilkunstnere som ikke alle står i frontlinja i dag.
Etter dager i kjelleren blir jeg for alvor pragmatisk. Arbeidet mitt trenger støvfrie omgivelser, og jeg flytter det ut. På den ene siden er jeg lettet over å slippe kjellertilværelsen som jeg innbiller meg har avsatt irreversible spor på lungene mine, men på den andre siden er det som om jeg har forlatt et fascinerende annerledes sted, på sidelinja av tid, rom, mennesker og hendelser for øvrig.
Man kunne komme til å tro at jeg, sommeren 2015, var blitt rammet av en form for «arkivfeber» [9] – en lidelse mennesker oppglødd og oppslukt av arkivarbeid visstnok kan bli eksponert for. Akkurat da var jeg meg ikke bevisst dette begrepets sentrale posisjon innen internasjonal arkivforskning, men jeg ble mer og mer klar over at fagfeltet rundt det lille arkivhjørnet jeg befant meg i er stort[10]. Det har vært en euforisk stemning rundt spørsmål knyttet til arkivet de siste årene innen humaniora, drevet fram av det utvilsomme faktum at verden er blitt digital. Vi arkiverer ikke nødvendigvis skrøpelige papirdokumenter lenger, nå befinner arkivet seg like gjerne et par tastetrykk unna. Informasjonsteknologien har for alltid endret vårt syn på hva et arkiv er, og hvilke betydninger det har i vår tid. Mer enn noen sinne anses arkivet som en viktig faktor i kultur og samfunn.
Hjertebanken jeg mang en gang opplevde når det dukket opp noe umiddelbart spennende tyder vel på at jeg ikke var helt upåvirket av sted og omgivelser. Jeg husker spesielt godt at jeg kom over en liten tekst i UKS-informasjon fra 1972 om at representanter for den nystartede Tekstilgruppa i UKS var blitt intervjuet av NRK i forbindelse med en tekstilutstilling i UKS. På Riksarkivet fant jeg senere en avisnotis som gav mer informasjon om at dette innslaget skulle finne sted, og endelig fant jeg faktisk selve programmet i NRKs programarkiv. Gjett om jeg var spent da jeg trykket på «play». Så viste det seg at halve programmet er borte. Slettet. Og visket ut av historien, også de unge, fremadstormende tekstilkunstnerne. Snakk om nedtur, men på samme tid hadde min lille «detour» inn og ut av NTKs arkiv vært litt av en opplevelse. Jeg erfarte jo konkret at et arkiv like godt kan være springbrettet over i et annet og et tredje og så videre – som et analogt og digitalt kompleks av spørsmål og svar. Trøsten får her være at selve utstillingen ble kommentert av flere aviser, ikke minst fordi den for alvor signaliserte at noe nytt var på gang. Som når VGs kunstanmelder Johan Fredrik Michelet konkluderte at: «Mønstringen skyldes til dels at det er oppstått uro, nyorientering og protester også innenfor denne så fredsommelige kunstart!» (3.3.1972). Noen år senere, i 1983, valgte da også NTK tigeren som sitt emblem fordi: «Det viser striper, styrke, framdrift og skarpe klør.» (fra Tiger-rapport 4/83).
Arbeidet med NTKs arkiv gav meg anledning til å se enkelthendelser i en større sammenheng. Underveis stanset jeg titt og ofte ved de mindre tingene, som for eksempel innholdet i et referat, hjertesukklignende oppfordringer til medlemmene, utstillingsinvitasjoner, diverse huskelister og så videre. Det var som om arkivet har i seg to ulike historiske «rytmer»: en som sørger for de lange tidsstrekkene, og en som viser snitt i tid. Vissheten om at arkivet samler og ivaretar, gjemmer og glemmer gav næring til å skjerpe blikk og sanser de gangene jeg stod overfor noe ukjent. Dette fikk meg også til å holde fast på at det selvfølgelig er flere sjikt i kunstfeltet enn hva som gis plass i den historiske bevisstheten.
Arkivet avdekker at det finnes en hel underskog av aktører som kanskje aldri vil oppleve å få tildelt status av ettertida. De står ikke en gang i første rekke som potensielle kandidater for å bli såkalt «gjenoppdaget». I noen tilfeller handler det om naturlige frafall, enkelte er bare aktivt med i en liten periode før de endrer livskurs og slik forsvinner ut. Likevel undrer jeg om vi for lett glemmer at et fagfelt utgjør og blir båret fram av de mange. For Michel Foucault er arkivets evne til å ivareta de virkelig ukjente stemmene fra fortida spesielt viktig. Det historisk etablerte eller kanoniserte har ikke forrang over det som er glemt eller oversett[11]. På denne måten handler et arkiv som NTKs ikke så mye om hva det er, men hva det gjør, for å si det med Foucault. Med andre ord bidrar arkiver til at historien ikke for evig og alltid er skrevet i stein. Denne tankegangen ledet meg til å være var for alt som er subtilt vevd sammen med det øvrige innholdet, og å lytte til eventuelle sidespor, parenteser og mellomrom. Et eksempel på et slikt sidespor fletter jeg gjerne inn i denne teksten:
Mot midten av 70-tallet begynte Tekstilgruppa i UKS for alvor å arbeide med muligheten for en egen medlemsorganisasjon. Unge tekstilkunstnere møttes ved flere anledninger for å diskutere hvordan de skulle gå fram. «Referat fra Tekstilmøtet» er datert 28.8.1976, litt over et halvt år før NTK ble en realitet, og trykket i UKS-informasjon nr. 9 1976. Tekstilgruppa hadde sendt ut 85 invitasjoner. 20 tekstilkunstnere var til stede: Anne Marie Komissar, Turid Juve, Live Helgeland, Bodil Svaboe, Trine Mohn Hansen, Kristin Sommerfeldt, Bjørg Kristiansen White, Berit Johannsen Fidje, Sidsel Bergløff, Åse Pedersen, Bente Sætrang, Unn Sønju, Rønnaug Vaa, Marianne M. Riseng, Rigmor Bové, Kari Bjørg Ihle, Tove Pedersen, Gro Jessen, Åse Frogner og Anne Fenger. Flere av de fremmøtte stod på terskelen til sitt kunstneriske virke, sikkert ivrige etter å være med på endringer. Mange har siden hatt sentrale posisjoner i organisatorisk og kunstpolitisk arbeid, hatt store utstillinger og utsmykkingsoppdrag og innehatt viktige undervisningsstillinger. Enkle søk på nettet fant fram til de aller fleste, men ett av navnene utmerket seg med sitt fravær: Kristin Sommerfeldt. Jeg hadde rett og slett aldri hørt om henne. Jeg kunne lett lagt referatet til side og gått videre etter å ha satt meg inn i hva møtet handlet om, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle bruke mer tid på denne ukjente tekstilkunstneren – i arkivet kun til stede i kraft av sitt navn, og kun nevnt et eneste sted; i dette ene referatet.
Kort fortalt, etter en stunds leting satt jeg med små biter av informasjon om et kort og hektisk kunstnerskap som tragisk endte i en trafikkulykke lillejulaften 1977. Kristin Sommerfeldt døde hjerteskjærende ung, bare 26 år gammel, og like før hun skulle ha reist til Roma med stipend fra Skandinaviska Föreningen. Hun hadde diplomeksamen i tekstil fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, og var blitt medlem av UKS. Med sitt kristne livssyn medvirket hun til etableringen av Kirkelig Kulturverksted. Her var hun del av et ungt og radikalt miljø som ønsket å endre en stivnet og gammeldags kirke. Her jobbet hun aktivt med en lang rekke ulike kirketekstiler utformet med tanke på menneskers forhold til kirkelivet i hennes egen samtid. Arbeider etter henne finnes i flere kirkebygg på Østlandet, fra Røa til Øvre Rælingen, fra Ullevål kapell til Skirva fjellkirke[12]. Høsten 1977 ble hun valgt inn som medlem av tekstiljuryen i UKS. Det ble aldri laget noen minneutstilling i regi av kunstmiljøet, men Kirkelig Kulturverksted samlet etterlatte arbeider til en utstilling i et for lengst glemt galleri i Bogstadveien, Galleri For-X. Aftenpostens kunstanmelder Even Hebbe Johnsrud skrev en omtale 26. januar 1979, men følte seg ikke kallet til å kommentere det liturgiske aspektet. I stedet framhevet han verk med en rik koloritt, et teknisk ujevnt, men personlig, følsomt og dramatisk uttrykk. I en beskjeden folder, antakelig den som fulgte minneutstillingen, reflekterte kunstneren Anne Lise Knoff over et kunstnerskap som aldri rakk å utvikle seg: «… hvor langt ville hun ha nådd hvis hun hadde fått leve lenger?», og svarer selv: «Men dette er et fruktesløst spørsmål».
Om NTKs arkiv her har lite å bidra med, var nedtegnelsen av kunstnerens navn alt som skulle til for at jeg kunne se konturene av en annen fortelling om tekstilkunst, en fortelling om et totalt og oppslukende engasjement, men med en annen vinkling og fortegn enn hos de fleste andre samfunnsengasjerte kunstnerne fra samme generasjon.[13] Til syvende og sist handler denne historiske randsonen ikke bare om dette ene navnet, men det er en påminnelse om at det finnes andre kunstnerskap hvis historie ennå venter på å bli fortalt. Arkivet både antyder og viser at de finnes. Tekstilkunsthistorien skrives stadig.
NTK har selvsagt for lengst forlatt arkivskuffenes hverdag. Kjellerbodens innhold får ikke mye nytt tilfang. De siste dokumentene som ble lagt til er allerede rundt 15 år gamle. Det er rett nok opprettet et medlemsarkiv som er fysisk tilgjengelig i dag i galleriet, og alle som besøker SOFT galleri kan her ta en kikk på materiale om kunstnere de er interessert i. Kjellerarkivet har derimot levd i en slags slumrende tilstand. Arkivet er overhodet ikke hemmelig, det kunne jeg se av post-it lapper glemt igjen her og der. Flere har skrevet om og forsket på norsk tekstil, så det er ikke rart at arkivet har hatt besøk. Det var dermed ikke jeg som brøt «forseglingen» og ble den første til å tre inn. Likevel føltes det som om jeg trådte inn i en til dels berørt tid, som om jeg hadde funnet deler av NTKs tidligere «puls».
NTKs arkiv ble til i en brytningstid, ikke bare kunsthistorisk sett. Da NTK ble dannet var skrivemaskinen fremdeles det fremste hjelpemiddelet i kontorarbeidet. Først ut på 90-tallet ankom den første Macintoshen. Teknologisk sett har NTK sine røtter i en analog tidsalder, men tok i bruk nye digitale hjelpemidler idet slike ble (finansielt) tilgjengelig. Det er nesten rørende å bla i styrereferater i overgangen fra analog til digital tid. Det siste skrevet på skrivemaskin og det første printet ut fra en skriver ligger etter hverandre og vitner om en liten revolusjon. Det er som om det første digitale dokumentet har i seg en ny energi og en stolt nerve mellom linjene. Nesten enda mer rørende og tankevekkende er det at disse første datamaskinskrevne sidene i dag sannsynligvis ikke finnes i annen form enn papirets.
Å åpne opp NTKs arkiv, som her i denne teksten og i jubileumsutstillingen, kan bidra til å hente fram interessante, underliggende lag av organisasjonens virksomhet. Samtidig vil det kunne vise hvilke ideologiske drivkrefter som til enhver tid har styrt gjøremålene på godt og vondt. Når NTK ønsker å bidra til offentligheten med deler av sitt arkiv på denne måten, er det på den ene siden en sjenerøs gest, på den andre siden vil et slikt initiativ unektelig ha et identitetsformende aspekt ved seg. NTKs arkiv er likevel ikke bare det som er samlet i en kjeller, det er også midt blant oss. Det er de menneskene som har bidratt med kunnskap og erfaringer underveis i disse fire tiårene. Arkivet er de demokratisk valgte styrerepresentantene, deltakerne i nasjonale og internasjonale mønstringer og de medvirkende i forskjellige arrangementer og prosjekter. Arkivet er forgreininger, spredt over store geografiske avstander. Det er blant de levende og de døde. Både det skrevne det muntlige spiller sammen. Vi vet at det alltid vil kunne være feilmarginer i overleveringene. Det handler om ulike blikk, tolkninger, valg av perspektiv og ikke minst hva hukommelsen har bearbeidet. Men vi tar alle del i en stor og kollektiv «arkivkropp». Slik er arkivet er en form for tenkning og utveksling. Hver og en fortelling har gjerne i seg små forskyvninger i forhold til hverandre, som om de er deler av et større broderi som stadig fylles ut og brer seg utover.
[1] Tigeren var NTKs emblem fra begynnelsen av 80-tallet til midten av 2000-tallet.
[2] «Arkivet handlar ikkje om fortida» i Hva er det med arkiv?. Prosjektrapport, Norsk kulturråd, 2015 (side 54).
[3] https://snl.no/Norske_Tekstilkunstnere Lastet ned 4.1.2017.
[4] Tekstilutdanningen i Bergen ble nedlagt i 1990. Avgjørelsen ble kraftig kritisert av fagmiljøet. Lave søkertall og det at studentene likevel arbeidet i et «utvidet felt» var blant argumentene for å avslutte satsingen.
[5] De spesifikke grunnene for at disse planene ble lagt på is ligger utenfor denne tekstens ramme. Men man kan jo for eksempel bli fristet til å spørre seg hvordan forholdet til Hannah Ryggen hadde vært utviklet i dag, om denne institusjonelle konteksten rundt hennes arbeider hadde blitt en realitet allerede for 20 år siden?
[6] Kulturprogrammet Pan. Se NRKs programarkiv.
[7] www.absolutetapestry.com/nb/flashback+/flashback-%C2%A9-2003-tove-pedersen+
Lastet ned 29.12.2016.
[8] Her kan det også nevnes at tekstil som utsmykking har vært et viktig saksfelt for NTK, og de mulighetene dette gir tekstilkunstnere faglig og økonomisk. Kunsthistoriker Jorunn Haakestad arbeidet for øvrig systematisk med tekstil utsmykking i sin doktorgrad: «Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret» (1996).
[9] Begrep i Jacques Derridas bok Mal d'Archive: Une Impression Freudienne (1995). For en kort beskrivelse av alle sider ved dette begrepet, se Eivind Røssaaks innledning i The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices (2010), red. Eivind Røssaak, Novus Forlag, Oslo (side 14-16).
[10] Bare her til lands har man gjennomført en rekke forskningsprosjekter, seminarer og konferanser - i regi av både Nasjonalbiblioteket og Norsk kulturråd. Det har blitt utgitt flere publikasjoner, som boken The Archive in Motion (2010), prosjektrapporten Hva er det med arkiv? (2015) og Kunstjournalen B-posts arkiv-utgave (2010/2011) for å nevne noen. Både Jacques Derrida og Michel Foucault står sentralt i den internasjonale arkivforskningen. Kunstnere i inn- og utland har også kastet seg inn i dette tidsaktuelle feltet og bedrevet det Nina Schjønsby i Billedkunst 3/2009 kaller «arkivrelaterte praksiser (…) mellom fakta og fiksjon». Guttorm Guttormsgaards arkivprosjekt må sies å stå i en særstilling i norsk samtidskunst. Også Hanne Frey Husøs animasjonsfilmer, som reflekterer rundt arkivet som sted og tanke, kan her nevnes.
[11] Foucault-eksperten Knut Ove Eliassen har skrevet mye om dette. Se for eksempel «The archives of Michel Foucault» (side 43-44) i The Archive in Motion.
[12] Romsås Kirke, som brant ned i 1986, hadde en applikert altertavle utført av Kristin Sommerfeldt.
[13]Else Marie Jakobsen må ha vært opptatt av Kristin Sommerfeldt. Det finnes flere avisutklipp og brev om den unge døde kunstneren i Jakobsens etterlatte arkiv på Vest-Agder-museet i Kristiansand. Da Jakobsen medvirket til organiseringen av en kunstutstilling i Christiansand Kunstforening under Kirkefestspillene i 1980, inkluderte hun faktisk arbeider av Sommerfeldt i denne.
