- du må kjæle for ulla
MORS HISTORIE
I
Vinterkveldene nordpå var lange under det dunkle lampelyset. Latteren satt løst og historiene var mange i kjøkkenet på småbruket. De voksne kvinnene i huset, min mors mormor og mor, tråkket trøen på hver sin rokk med stødige føtter, og strakk ulla fint og lett gjennom fingre preget av alt gårdsarbeidet. Men med kardet ull i hendene ble kroppen myk og fingrene pianokyndige.
Mens rokken gikk fikk småjentene opplæring i grov og finkarding, og var slik med på å forberede garnet til de neste strikkeplaggene. Raggsokker, votter, kofter, luer, skjørt, ullundertøy - familiens seks barn vokste og trengte nye klær hver sesong. Godt de hadde hele åtte sauer.
II
Min mor vokste opp i Lofoten i mellomkrigstiden. Ved enden av en vei, i et steinete fjordlandskap der få hadde mot til å sette bo. Grenda fikk elektrisk strøm først i 1952. Familien klarte seg, med dyr som gav mat og klær. Sauene gav dem mer ull enn hva de behøvde. Resten sendte de sørover, til steder som Sandnes Uldvarefabrik. Det var byttehandel, og tilbake fikk de stoffer til bukser og kjoler. Min mormor var utdannet skredder, og skapte de vakreste plagg ved den hånddrevne symaskinen.
- Jeg var vel rundt åtte år da jeg fikk min første innføring ved rokken. Men ikke tro at de voksne lot oss slippe til med en gang. Å nei, opplæringen tok tid, og alt skulle læres skikkelig. Først ble vi satt til grovkarding. Vi kalte det for å rive ulla. Vi brukte noen veldig store karder til dette. Grovkardene gikk på lån mellom småbrukene i grenda. Det var ingen som eide dem, de hørte til fellesskapet.
Jeg syntes det var grusomt kjedelig å grovkarde. Jeg kikket misunnelig bort på den spennende rokken. Jeg hadde jo så lyst til å prøve, men de voksne mente vi måtte lære litt etter litt. Når de så at vi mestret grovkardingen, fikk vi lov til å gå over på finkardingen, og da lærte vi også å lage ruller av ulla. Det var viktig å være nøye med dette, så ble det lett å spinne etterpå. Da det ble min tur til å prøve rokken, var det nesten en skuffelse. De hadde jo gjort det så lett. Vi barna trodde det bare var å sette seg til, og så ville garnet nærmest tvinnes av seg selv. De voksne kunne nok bli litt irritert på oss, men de gav seg ikke før de så at vi begynte å få det til.
- Du må kjæle for ulla, sa de alltid. Det betydde å stryke over fibrene med en lett hånd mens vi spant. Slik fikk vi en jevn og fin tråd.
III
Rokken ble gjerne tatt fram etter at mennene hadde dratt på Lofotfiske. Det var da kvinnene tok seg tid til slike gjøremål. De koste seg med å spinne, det var ikke bare nødvendig arbeid, men også forbundet med sosialt samvær. Kaffekoppene var aldri langt unna.
I rytmen fra rokkehjulet begynte de virkelig nifse historiene. Da sank det alltid en dirrende stillhet over de som var samlet. Det handlet gjerne om hus hvor døde sjeler ikke hadde fått fred, og om uforklarlige værtegn som hadde varslet uhyggelige ting. Øynene til barna ble kulerunde, og håret reiste seg på underarmene mens de holdt føttene godt unna sprekkene i de brede gulvplankene. Det kunne jo lure underjordiske der nede i mørket.
- Da jeg fylte 11 år var opplæringen ferdig, og jeg kunne endelig spinne ordentlig. Men jeg sluttet å spinne da jeg flyttet hjemmefra. Det gikk vel 30 år før jeg begynte igjen.
- Det satt fremdeles i fingrene.
MORS HISTORIE
I
Vinterkveldene nordpå var lange under det dunkle lampelyset. Latteren satt løst og historiene var mange i kjøkkenet på småbruket. De voksne kvinnene i huset, min mors mormor og mor, tråkket trøen på hver sin rokk med stødige føtter, og strakk ulla fint og lett gjennom fingre preget av alt gårdsarbeidet. Men med kardet ull i hendene ble kroppen myk og fingrene pianokyndige.
Mens rokken gikk fikk småjentene opplæring i grov og finkarding, og var slik med på å forberede garnet til de neste strikkeplaggene. Raggsokker, votter, kofter, luer, skjørt, ullundertøy - familiens seks barn vokste og trengte nye klær hver sesong. Godt de hadde hele åtte sauer.
II
Min mor vokste opp i Lofoten i mellomkrigstiden. Ved enden av en vei, i et steinete fjordlandskap der få hadde mot til å sette bo. Grenda fikk elektrisk strøm først i 1952. Familien klarte seg, med dyr som gav mat og klær. Sauene gav dem mer ull enn hva de behøvde. Resten sendte de sørover, til steder som Sandnes Uldvarefabrik. Det var byttehandel, og tilbake fikk de stoffer til bukser og kjoler. Min mormor var utdannet skredder, og skapte de vakreste plagg ved den hånddrevne symaskinen.
- Jeg var vel rundt åtte år da jeg fikk min første innføring ved rokken. Men ikke tro at de voksne lot oss slippe til med en gang. Å nei, opplæringen tok tid, og alt skulle læres skikkelig. Først ble vi satt til grovkarding. Vi kalte det for å rive ulla. Vi brukte noen veldig store karder til dette. Grovkardene gikk på lån mellom småbrukene i grenda. Det var ingen som eide dem, de hørte til fellesskapet.
Jeg syntes det var grusomt kjedelig å grovkarde. Jeg kikket misunnelig bort på den spennende rokken. Jeg hadde jo så lyst til å prøve, men de voksne mente vi måtte lære litt etter litt. Når de så at vi mestret grovkardingen, fikk vi lov til å gå over på finkardingen, og da lærte vi også å lage ruller av ulla. Det var viktig å være nøye med dette, så ble det lett å spinne etterpå. Da det ble min tur til å prøve rokken, var det nesten en skuffelse. De hadde jo gjort det så lett. Vi barna trodde det bare var å sette seg til, og så ville garnet nærmest tvinnes av seg selv. De voksne kunne nok bli litt irritert på oss, men de gav seg ikke før de så at vi begynte å få det til.
- Du må kjæle for ulla, sa de alltid. Det betydde å stryke over fibrene med en lett hånd mens vi spant. Slik fikk vi en jevn og fin tråd.
III
Rokken ble gjerne tatt fram etter at mennene hadde dratt på Lofotfiske. Det var da kvinnene tok seg tid til slike gjøremål. De koste seg med å spinne, det var ikke bare nødvendig arbeid, men også forbundet med sosialt samvær. Kaffekoppene var aldri langt unna.
I rytmen fra rokkehjulet begynte de virkelig nifse historiene. Da sank det alltid en dirrende stillhet over de som var samlet. Det handlet gjerne om hus hvor døde sjeler ikke hadde fått fred, og om uforklarlige værtegn som hadde varslet uhyggelige ting. Øynene til barna ble kulerunde, og håret reiste seg på underarmene mens de holdt føttene godt unna sprekkene i de brede gulvplankene. Det kunne jo lure underjordiske der nede i mørket.
- Da jeg fylte 11 år var opplæringen ferdig, og jeg kunne endelig spinne ordentlig. Men jeg sluttet å spinne da jeg flyttet hjemmefra. Det gikk vel 30 år før jeg begynte igjen.
- Det satt fremdeles i fingrene.