Dette er en reportasje skrevet på Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus våren 2009.
Kokken, spesialpedagogen, en felles leilighet og andre lengsler
(Eller mens vi venter på India)
Under Bølerbrua, ved Bøler T-banestasjon, ligger vinterråtten snø i store hauger. Her og der dukker søpla fra forrige sesong opp. Noen har slengt fra seg en vrengt paraply. Spilene spriker i alle retninger, stoffet er spjæret opp. På betongveggene er der lange, mørke striper av fukt, etter år med rennende vann. En grøt av jord og sand er spredd over fortauet. Trafikken går tung i General Rugesvei.
De nedtaggete veggene vitner om stadige besøk. Et av ordene har kommet og gått så mange ganger at det nå nesten er vanskelig å få øye på. Men når øynene først fanger det opp, har det fremdeles kraft i seg. To unggutter skrev det styggeste ordet de kunne tenke seg, en gang i 1986; ”SÆDFUCK” står det med slurvete, men insisterende blokkbokstaver i rødt og blått. I visse undergrunnsmiljøer er dette hjemmelagde ordet berømt. De gangene det har blitt vasket bort, har omsorgsfulle tilhengere sørget for å skrive det inn igjen.
Med denne saftige språkhilsenen i ryggen står man på terskelen til en av Oslos første drabantbyer. Om assosiasjonen enn føles noe vulgær, så viste egentlig disse gutta bare til noe grunnleggende ved mennesket – reproduksjonsevnen. Slik har ordet, med sitt pubertale, og nesten rørende flertydige sleivspark, en slags indirekte forbindelse til det mange par ønsker seg: et barn.
I en treromsleilighet vel inne i Bølerlia, på den andre siden av veien for skyskraperenglenes høyblokker, finnes et rom, halvveis pusset opp. De to som bor der, har nesten kommet i havn med boligprosjektet sitt. Det er bare dette ene rommet igjen. Her blir man innkvartert om man er overnattingsgjest, her står ennå noen flyttekasser og ting som ikke har funnet sine plasser andre steder i leiligheten, og her tørkes klær. Bak haugene av rot og nødvendigheter skimtes et møbel som viser seg å være en rosamalt liten seng. Av den sorten man kan trekke ut etter hvert som barnet vokser til. Den er liksom bare blitt dyttet inn i det borteste hjørnet, på ventelisten over planene for rommet forøvrig.
- Vi har et fullverdig liv allerede, sier spesialpedagogen.
- Vi har overskudd og kjærlighet å gi, supplerer kokken.
De to som bor her har aldri lagt merke til dekoren under Bølerbrua. De holder på med å fylle ut de siste adopsjonsskjemaene som snart skal sendes til byen Pune, i delstaten Maharashtra, nordvest i India. De stønner oppgitt over alle detaljene. Hver minste bit av livene deres skal sjekkes. Nå har de har kommet til helse- og personligøkonomidelen.
- Jeg føler at vi nærmest må blottlegge alle organer i kroppen, sier spesialpedagogen.
Men det verste er punktene om utsikt til arv. At jeg må skrive inn verdien av huset til foreldrene mine. Det rører ved noe jeg helst ikke vil tenke på. Ikke ennå.
- Så mye av dette handler om det materielle. Jeg får følelsen av vi driver og shopper et barn, sukker kokken. Her, for eksempel, må vi fylle inn verdien av kunst vi eier! Hva tror du de maleriene er verdt?
- Vi skriver 80.000, kommer det fra hun som samtidig krysser av for ”Negative” i boksen ved spørsmålet om HIV.
***
Treromsleiligheten er typisk for 1950-tallet. To soverom, kjøkken, stue og bad, helt perfekt for mor, far og ca. to barn. Det relativt lille kjøkkenet reflekterer fremdeles den tidens tanker om effektiv matlaging med nye elektriske kjøkkenmaskiner. I en tid hvor maksimal utnyttelse av råvarer var viktig. Ennå har de kjølerom i kjelleren, en egen liten privat avdeling for saftet og syltet mat. Denne leiligheten var en gang et paradis. Med krigsårene relativt ferskt i minne, var det nye tider som gjaldt på 1950-tallet. Bøler var en del av framtidsforståelsen. Landet skulle bygges videre. Her skulle familier bli til. Mennesker flyttet fra trange og nedslitte byleiligheter med vanskelige hygieniske forhold, og til balkonger, vannklosett og badekar. Det har blitt felt mang en takknemlighetståre innenfor veggene på Bøler. De som flyttet hit, da alt var flunkende nytt, var overbevist om at de var de heldigste i hele verden. De hadde kommet til bolighimmelen.
Bøler må ha vært et stabilt strøk i årene som har gått. Det trenger man ikke statistiske data for å fornemme. En tur rundt på det nybygde kjøpesenteret gir et godt innblikk i deler av dagens beboermasse. Selv med innflytting og et økende kulturelt mangfoldig miljø er det likevel påfallende mange gåstoler å se. De første innflytterne går nå unektelig, og med møysommelige skritt, i retning av den andre himmelen. Men nye generasjoner kommer stadig til, i like stødig tempo som at ”SÆDFUCK” skrives inn på nytt og på nytt.
***
Kokken, som heter Svein Iversen, og spesialpedagogen, som heter Unni Jortveit, flyttet inn i leiligheten sin sommeren 2008. Den var hva eiendomsmeglere kaller ”et prosjekt for den hendige”. Mye var originalt, og en pust av noe forgangent lå fremdeles i veggene. Den var et dødsbo. De ville beholde så mange opprinnelige detaljer som mulig, og pusset opp med nennsom hånd. Rommene er en subtil sammenfletning av ulike tidsepoker. Diskret utbedret, smakfullt gjenopprettet. De trives veldig godt, sier de. De liker Bøler fordi det både er gammelt og nytt her. Det er et barnevennlig sted. Lavblokken de bor i, er et av flere bygg plassert vinkelrett på hverandre rundt sjenerøse utearealer. I dag ville det vært utenkelig for utbyggere å beregne inn så mye ubebygd tomt. Til sommeren, på selveste St. Hansaften, har de vært gift på ordentlig i to år.
Unni liker ikke å lage mat. Hun synes det er kjedelig. Det er Svein som beveger seg utvungent mellom benkeflatene selv når han ikke er på jobb. Der en yrkesstolt husmor en gang åpnet vidunderlige hermetikkbokser og sparte på middagsrester i Tupperware-plast, står nå en kar med glattraket hode og knivkyndige hender og mekker sammen thaimat den ene dagen, og kanskje franskinspirert den neste. Hun sukker av velvære hver gang. Unni kan interiør. Hun liker orden, og det å ha kontroll over tingene. Slik møtes de på halvveien, slik holder de husholdningen ved like. Den høyeste terskelen er ved rommet med den rosa senga. Det er som om det rommet ennå nekter å la seg fullføre.
***
De kaller henne India, men de vet ikke hvilket kjønn det blir.
Unni tror de får en gutt. Hvorfor? Fordi nesten alle bildene de satte inn i albumet de laget om seg selv, viser at de er på tur. At de er utendørs, i Østmarka, i Telemark, på Vestvågøy, ikledd praktiske sportsklær. De er vel egentlig ikke så ofte ute i naturen, men det ble bare slik. Det var de bildene de hadde. Så derfor tror hun at adopsjonsmyndighetene i Pune vil tenke at en gutt passer godt til et slikt sporty par. Samtidig vet de at det er jentebarn som har det verst ”der nede”. Gutter er status, jenter en utgift.
India er et vagt, flytende bilde. Kanskje satt sammen av en lang rekke (vakre) barn, med store brune øyne og gylden hud. De vet at India allerede er født, men likevel er hun en abstraksjon, en tekst på et papir. Kanskje er det derfor den lille senga er blant de ytterst få tingene de har anskaffet, selv om de vet at leiligheten om en stund skal fylles med en tredje stemme. De vet at India er født av den enkle grunn at de begge har fylt 40. De får ikke adoptere en baby. De er for gamle. De fleste vil ha babyer, barn som ennå ikke er formet av omgivelsene, som ennå ikke har sterke minner. Et barn som kan føres inn i det norske språket uten samtidig å måtte glemme sitt morsmål. Når India kommer, snakker hun antakelig marahti, det offisielle språket i Maharashtra, og med 2 -, 3 - eller 4-åringens forståelse av å være i verden. Men dette vet spesialpedagogen heldigvis masse om. Hun jobber med barn med språkvansker.
India har forresten mange navn for tiden; Maja, Alba, Sofus (- kommer ikke på tale, sier Svein), Simon, Olive ... De kan jo ikke bestemme et navn før de har møtt barnet. Dessuten vil barnet allerede ha et navn, og det må de ta hensyn til. Men de har ikke motstått fristelsen å sette opp alternativer. Det er godt å være forberedt.
***
Bøler strekker seg fra Østensjøvannet til Nøklevann. Lukker man øynene for de vanlige innslagene av parabolantenner, nyere bilmodeller i gatene, H&M klær og mobiltelefoner knuget mot ørene, er det som om det hvert øyeblikk kan komme til å legge seg et svart-hvitt fotosjikt over de hverdagslige omgivelsene. Sporene etter generasjoner, og historikken i årene etter 1950-tallet lever på en måte side om side med nåtiden. Ikke minst på grunn av litteraturen og kunsten som er skapt her.
Sett utenfra forbindes Bøler med trygg oppvekst, Tiriltoppen, Knerten og Aurora. Men forestillingene om det å bo her har også slått sprekker i møtet med virkeligheten. På slutten av 1990-tallet fikk mindre hyggelige tendenser vokse fram da nasjonalistiske krefter utfoldet seg, med den nynazistiske gruppen Boot Boys i føringen. Nå sitter medlemmene enten i fengsel, eller de har tatt avstand fra sin tidligere lefling med brune meninger. Man kunne nesten komme til å tro at ro og orden har blitt gjenopprettet. Men Anne Cath. Vestly er død, og Tove Nilsen har for lengst flyttet. Rytterstatuen Don Quijote virker gjenglemt der han fremdeles vokter inngangen til kjøpesenteret, og hvor mange tenker på Cervantes om de tilfeldigvis gløtter opp på Fritz Røeds skulpturerte tolkning.
Noen av forestillingene om Bøler er sterke og velkjente, andre har sunket inn i glemselen. Fest blir det likevel, når kunstnerborettslaget Trolltun feirer sitt 50 års jubileum i år. Der bor kunstnerne folk kom langveis fra for å glo på, den første tiden på begynnelsen av 1960-tallet. De hadde jo ikke en gang gardiner. Bohemene. Midt blant kjernefamiliene fant man dette eksotiske innslaget. Selv Anne Cath. Vestly fikk av og til nok når ungene stod med nesene klemt mot vinduene til arbeidsrommet hennes. I dag har kunstnerne for lengst mistet sin status som ”de fremmede”. Bøler er nå, som Oslo for øvrig, et sted hvor mange nasjonaliteter, kulturer og levemåter bor side om side. Når India kommer vil hun møte ansikter som ligner på de menneskene hun forlot. Hun behøver ikke å gå lenger enn til etasjen under treromsleiligheten. Der bor en pakistansk familie med to små barn.
***
Unni og Svein valgte å adoptere fra India av flere grunner. Litt fordi det er så mange som vil ha ”ei lita Kinajente”, og de føler at det ligger på grensen til å kalles en trend. Litt fordi adopsjonskøen er kortere. Men egentlig spiller det ingen rolle. Det er et barn det handler om. De vet dessuten at indiske adopsjonsmyndigheter ikke tenker på hvem det er som til enhver tid rykker fram i køen. Myndighetene plukker ut de nye foreldrene på kryss og tvers fra søkermassen. De vurderer dem opp mot aktuelle barn. Hvem har de mest ettertraktete kvalifikasjonene? Pedagogikk stiller sterkt, også Svein har det i sin fagkrets. Derfor er tiden fram mot en reise til India åpen. Det kan være snakk om en håndfull måneder, eller et år eller så. De vet at de er et av tjue par som vil få et barn fra barnehjemmet de har sendt søknad til gjennom den norske adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn.
70 % av adopsjonene skjer innad i India. Indiske adopsjonsmyndigheter mener at det beste for et barn er å få nye foreldre innen sin egen kultur. Unni har surfet mye på nettet. Til å begynne med virket dette som et gjennomtenkt og fint system. Først søker man etter potensielle foreldre i landet, så spør man indere bosatt i utlandet, og til slutt står de andre for tur. Jo mer hun satte seg inn i dette adopsjonssystemet, jo mer overrasket ble hun. Indiske familier har returrett på adopsjonsbarn. De har faktisk tre hele forsøk. Ingen i Norge har nevnt dette.
- I India er dette helt greit. Hun er opprørt.
- Tenk hva dette kan gjøre med et lite barn. Først mister det sine biologiske foreldre, så risikerer det å bli sendt rundt til nye familier i flere omganger. Hva med de barna som kommer til Norge? Er dette såkalte ”rejects”? Er dette barn som har vært prøvd ut i India? Tenk om vi hadde gjort noe lignende? Bare tanken på at dette faktisk skjer er helt forkastelig. Det barnet vi får vil jeg uansett aldri, ALDRI tenke på som en ”reject”!
***
Det har vært mye fram og tilbake med byråkratiet. Barnevernstjenesten i bydelen er pålagt å utarbeide en sosialrapport, og deretter sende den til den statlige Barne-, ungdoms- og ungdomsetaten (bufetat). De to saksbehandlerne fra Østensjø Bydel brukte mye tid på dem. Hele 17 timer med intervjuer.
- Vi fikk følelsen av at de synes det var så hyggelig å være sammen med oss, mener Unni og Svein. De kunne liksom ikke bli ferdige. De kom igjen og igjen.
De mistenker at det å intervjue potensielle adoptivforeldre er en hyggelig avveksling fra tyngre og alvorligere saker innen barnevernet. Selv om slike intervjuer er en pålagt oppgave, er hele prosessen til syvende og sist preget av en forventningsfull energi. At det kan komme et barn er omgitt av så mye positivt. De tror ansatte i barnevernstjenesten gleder seg til slike oppgaver.
Etter disse lange samtalene, hvor de måtte vrenge det meste innsiden ut kom likevel søknaden i retur fra bufetat. Rapporten tilfredsstilte ikke krav bestemt av staten. Bydelen hadde slurvet, selv etter så mange timer med intervju. De tenkte en stund på å gi det hele opp. Men endelig, etter mange og lange forsinkelser, og redigerte dokumenter, kom det stemplede papiret: ”GODKJENT”.
De ser seg fremdeles litt hoderystende om i leiligheten og lurer på hva et par saksbehandlere i bufetat mente da de i første runde blant annet skrev: ”Søkernes boligstandard er relativt nøktern i forhold til mange andre i sin aldersgruppe”. Som om den ikke er egnet til å la et barn vokse opp. Leiligheten er over 70 kvadratmeter. Stuegulvet er en perfekt lekeplass. Hva har egentlig skjedd i tiden mellom da den ble bygget, og nå? Hvilke materielle verdier skulle de egentlig ha hatt. Statisk sett? De tenker på de andre parene i sin aldersgruppe som de møtte på det såkalte ”Adopsjonsforberedende kurset”. Disse snakket mye om hva de eide og hadde. Der var det en del gods og gull. De vet likevel at rikdom ikke skal være avgjørende for hvem som blir godkjente.
- Vi har bare så lyst til å være mer enn oss to, vi har bare lyst til å være en familie.
Adopsjonsprosessen er møysommelig i India. Søknaden fra Unni og Svein skal gjennom tre rettsinstanser. Likevel reiser de ikke fra India som adoptivforeldre. Barnet vil ha indisk pass. Svein blir derimot oppnevnt som verge før utreise. I India velger man automatisk mannen til dette oppdraget. Gjennom Utenriksdepartementet må de skaffe innreisetillatelse til Norge for barnet. Det er først når de er hjemme igjen at alle de avsluttende formalitetene skjer.
- Da søker vi om adopsjon og statsborgerskap for India.
***
En dag kommer det en stor konvolutt i posten. Det er Unni som åpner den.
- Aakash!
De ville gjøre noe, fant de ut, for å forkorte ventetiden på India. Nå har det indiske fjernadopterte barnet ankommet. Han er på åttende året, og ser på henne med konsentrerte øyne. Tversoversløyfe, stivet hvit skjorte og med en liten rød prikk i panna.
- Du er søt, sier Unni til Aakashs alvorlige blikk.
De hadde kranglet før Svein gikk på jobb. Begge ble sure. Nå skriver hun en SMS og forteller om brevet.
- ”Nå ble jeg veldig glad. Og jeg er veldig glad i deg også”, kommer det tilbake med en gang.
De henger bildet av Aakash på veggen, slik at de kan se ham hver dag.
***
Snøhaugene under Bølerbrua har begynt å smelte i skyggen av dagslyset. Under taggen fra 1986 kommer det nå langsomt fram en strektegning.
Det er et hjerte. Perfekt formet, med fint utført konturstrek og fylt med en intens rosa farge.
Det lyser mot den grå snøen, strekker seg liksom oppover veggen. Som om det kunne komme til å smelte sammen med ordet.
Om ikke lenge vil snøen være helt borte, og en natt vil feiebilen komme og gjøre omgivelsene klare for en ny sommer.
Kilder:
www.verdensbarn.no
www.bsskindia.org/index.html
http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8ler
http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6dfuck
(Lastet ned 11.5.09)
Takk til Unni Jortveit og Svein Iversen for all informasjon til denne teksten.
Etterord:
Alba kom til Norge en snøfylt februardag i 2010. Hun fylte 10 år i november 2015.
Alba, Unni og Svein besøkte India vinteren 2015. De var innom barnehjemmet i Pune,
og dro deretter på en 14 dagers rundreise i regionen.
De bodde på Bøler fram til sommeren 2016.
Kokken, spesialpedagogen, en felles leilighet og andre lengsler
(Eller mens vi venter på India)
Under Bølerbrua, ved Bøler T-banestasjon, ligger vinterråtten snø i store hauger. Her og der dukker søpla fra forrige sesong opp. Noen har slengt fra seg en vrengt paraply. Spilene spriker i alle retninger, stoffet er spjæret opp. På betongveggene er der lange, mørke striper av fukt, etter år med rennende vann. En grøt av jord og sand er spredd over fortauet. Trafikken går tung i General Rugesvei.
De nedtaggete veggene vitner om stadige besøk. Et av ordene har kommet og gått så mange ganger at det nå nesten er vanskelig å få øye på. Men når øynene først fanger det opp, har det fremdeles kraft i seg. To unggutter skrev det styggeste ordet de kunne tenke seg, en gang i 1986; ”SÆDFUCK” står det med slurvete, men insisterende blokkbokstaver i rødt og blått. I visse undergrunnsmiljøer er dette hjemmelagde ordet berømt. De gangene det har blitt vasket bort, har omsorgsfulle tilhengere sørget for å skrive det inn igjen.
Med denne saftige språkhilsenen i ryggen står man på terskelen til en av Oslos første drabantbyer. Om assosiasjonen enn føles noe vulgær, så viste egentlig disse gutta bare til noe grunnleggende ved mennesket – reproduksjonsevnen. Slik har ordet, med sitt pubertale, og nesten rørende flertydige sleivspark, en slags indirekte forbindelse til det mange par ønsker seg: et barn.
I en treromsleilighet vel inne i Bølerlia, på den andre siden av veien for skyskraperenglenes høyblokker, finnes et rom, halvveis pusset opp. De to som bor der, har nesten kommet i havn med boligprosjektet sitt. Det er bare dette ene rommet igjen. Her blir man innkvartert om man er overnattingsgjest, her står ennå noen flyttekasser og ting som ikke har funnet sine plasser andre steder i leiligheten, og her tørkes klær. Bak haugene av rot og nødvendigheter skimtes et møbel som viser seg å være en rosamalt liten seng. Av den sorten man kan trekke ut etter hvert som barnet vokser til. Den er liksom bare blitt dyttet inn i det borteste hjørnet, på ventelisten over planene for rommet forøvrig.
- Vi har et fullverdig liv allerede, sier spesialpedagogen.
- Vi har overskudd og kjærlighet å gi, supplerer kokken.
De to som bor her har aldri lagt merke til dekoren under Bølerbrua. De holder på med å fylle ut de siste adopsjonsskjemaene som snart skal sendes til byen Pune, i delstaten Maharashtra, nordvest i India. De stønner oppgitt over alle detaljene. Hver minste bit av livene deres skal sjekkes. Nå har de har kommet til helse- og personligøkonomidelen.
- Jeg føler at vi nærmest må blottlegge alle organer i kroppen, sier spesialpedagogen.
Men det verste er punktene om utsikt til arv. At jeg må skrive inn verdien av huset til foreldrene mine. Det rører ved noe jeg helst ikke vil tenke på. Ikke ennå.
- Så mye av dette handler om det materielle. Jeg får følelsen av vi driver og shopper et barn, sukker kokken. Her, for eksempel, må vi fylle inn verdien av kunst vi eier! Hva tror du de maleriene er verdt?
- Vi skriver 80.000, kommer det fra hun som samtidig krysser av for ”Negative” i boksen ved spørsmålet om HIV.
***
Treromsleiligheten er typisk for 1950-tallet. To soverom, kjøkken, stue og bad, helt perfekt for mor, far og ca. to barn. Det relativt lille kjøkkenet reflekterer fremdeles den tidens tanker om effektiv matlaging med nye elektriske kjøkkenmaskiner. I en tid hvor maksimal utnyttelse av råvarer var viktig. Ennå har de kjølerom i kjelleren, en egen liten privat avdeling for saftet og syltet mat. Denne leiligheten var en gang et paradis. Med krigsårene relativt ferskt i minne, var det nye tider som gjaldt på 1950-tallet. Bøler var en del av framtidsforståelsen. Landet skulle bygges videre. Her skulle familier bli til. Mennesker flyttet fra trange og nedslitte byleiligheter med vanskelige hygieniske forhold, og til balkonger, vannklosett og badekar. Det har blitt felt mang en takknemlighetståre innenfor veggene på Bøler. De som flyttet hit, da alt var flunkende nytt, var overbevist om at de var de heldigste i hele verden. De hadde kommet til bolighimmelen.
Bøler må ha vært et stabilt strøk i årene som har gått. Det trenger man ikke statistiske data for å fornemme. En tur rundt på det nybygde kjøpesenteret gir et godt innblikk i deler av dagens beboermasse. Selv med innflytting og et økende kulturelt mangfoldig miljø er det likevel påfallende mange gåstoler å se. De første innflytterne går nå unektelig, og med møysommelige skritt, i retning av den andre himmelen. Men nye generasjoner kommer stadig til, i like stødig tempo som at ”SÆDFUCK” skrives inn på nytt og på nytt.
***
Kokken, som heter Svein Iversen, og spesialpedagogen, som heter Unni Jortveit, flyttet inn i leiligheten sin sommeren 2008. Den var hva eiendomsmeglere kaller ”et prosjekt for den hendige”. Mye var originalt, og en pust av noe forgangent lå fremdeles i veggene. Den var et dødsbo. De ville beholde så mange opprinnelige detaljer som mulig, og pusset opp med nennsom hånd. Rommene er en subtil sammenfletning av ulike tidsepoker. Diskret utbedret, smakfullt gjenopprettet. De trives veldig godt, sier de. De liker Bøler fordi det både er gammelt og nytt her. Det er et barnevennlig sted. Lavblokken de bor i, er et av flere bygg plassert vinkelrett på hverandre rundt sjenerøse utearealer. I dag ville det vært utenkelig for utbyggere å beregne inn så mye ubebygd tomt. Til sommeren, på selveste St. Hansaften, har de vært gift på ordentlig i to år.
Unni liker ikke å lage mat. Hun synes det er kjedelig. Det er Svein som beveger seg utvungent mellom benkeflatene selv når han ikke er på jobb. Der en yrkesstolt husmor en gang åpnet vidunderlige hermetikkbokser og sparte på middagsrester i Tupperware-plast, står nå en kar med glattraket hode og knivkyndige hender og mekker sammen thaimat den ene dagen, og kanskje franskinspirert den neste. Hun sukker av velvære hver gang. Unni kan interiør. Hun liker orden, og det å ha kontroll over tingene. Slik møtes de på halvveien, slik holder de husholdningen ved like. Den høyeste terskelen er ved rommet med den rosa senga. Det er som om det rommet ennå nekter å la seg fullføre.
***
De kaller henne India, men de vet ikke hvilket kjønn det blir.
Unni tror de får en gutt. Hvorfor? Fordi nesten alle bildene de satte inn i albumet de laget om seg selv, viser at de er på tur. At de er utendørs, i Østmarka, i Telemark, på Vestvågøy, ikledd praktiske sportsklær. De er vel egentlig ikke så ofte ute i naturen, men det ble bare slik. Det var de bildene de hadde. Så derfor tror hun at adopsjonsmyndighetene i Pune vil tenke at en gutt passer godt til et slikt sporty par. Samtidig vet de at det er jentebarn som har det verst ”der nede”. Gutter er status, jenter en utgift.
India er et vagt, flytende bilde. Kanskje satt sammen av en lang rekke (vakre) barn, med store brune øyne og gylden hud. De vet at India allerede er født, men likevel er hun en abstraksjon, en tekst på et papir. Kanskje er det derfor den lille senga er blant de ytterst få tingene de har anskaffet, selv om de vet at leiligheten om en stund skal fylles med en tredje stemme. De vet at India er født av den enkle grunn at de begge har fylt 40. De får ikke adoptere en baby. De er for gamle. De fleste vil ha babyer, barn som ennå ikke er formet av omgivelsene, som ennå ikke har sterke minner. Et barn som kan føres inn i det norske språket uten samtidig å måtte glemme sitt morsmål. Når India kommer, snakker hun antakelig marahti, det offisielle språket i Maharashtra, og med 2 -, 3 - eller 4-åringens forståelse av å være i verden. Men dette vet spesialpedagogen heldigvis masse om. Hun jobber med barn med språkvansker.
India har forresten mange navn for tiden; Maja, Alba, Sofus (- kommer ikke på tale, sier Svein), Simon, Olive ... De kan jo ikke bestemme et navn før de har møtt barnet. Dessuten vil barnet allerede ha et navn, og det må de ta hensyn til. Men de har ikke motstått fristelsen å sette opp alternativer. Det er godt å være forberedt.
***
Bøler strekker seg fra Østensjøvannet til Nøklevann. Lukker man øynene for de vanlige innslagene av parabolantenner, nyere bilmodeller i gatene, H&M klær og mobiltelefoner knuget mot ørene, er det som om det hvert øyeblikk kan komme til å legge seg et svart-hvitt fotosjikt over de hverdagslige omgivelsene. Sporene etter generasjoner, og historikken i årene etter 1950-tallet lever på en måte side om side med nåtiden. Ikke minst på grunn av litteraturen og kunsten som er skapt her.
Sett utenfra forbindes Bøler med trygg oppvekst, Tiriltoppen, Knerten og Aurora. Men forestillingene om det å bo her har også slått sprekker i møtet med virkeligheten. På slutten av 1990-tallet fikk mindre hyggelige tendenser vokse fram da nasjonalistiske krefter utfoldet seg, med den nynazistiske gruppen Boot Boys i føringen. Nå sitter medlemmene enten i fengsel, eller de har tatt avstand fra sin tidligere lefling med brune meninger. Man kunne nesten komme til å tro at ro og orden har blitt gjenopprettet. Men Anne Cath. Vestly er død, og Tove Nilsen har for lengst flyttet. Rytterstatuen Don Quijote virker gjenglemt der han fremdeles vokter inngangen til kjøpesenteret, og hvor mange tenker på Cervantes om de tilfeldigvis gløtter opp på Fritz Røeds skulpturerte tolkning.
Noen av forestillingene om Bøler er sterke og velkjente, andre har sunket inn i glemselen. Fest blir det likevel, når kunstnerborettslaget Trolltun feirer sitt 50 års jubileum i år. Der bor kunstnerne folk kom langveis fra for å glo på, den første tiden på begynnelsen av 1960-tallet. De hadde jo ikke en gang gardiner. Bohemene. Midt blant kjernefamiliene fant man dette eksotiske innslaget. Selv Anne Cath. Vestly fikk av og til nok når ungene stod med nesene klemt mot vinduene til arbeidsrommet hennes. I dag har kunstnerne for lengst mistet sin status som ”de fremmede”. Bøler er nå, som Oslo for øvrig, et sted hvor mange nasjonaliteter, kulturer og levemåter bor side om side. Når India kommer vil hun møte ansikter som ligner på de menneskene hun forlot. Hun behøver ikke å gå lenger enn til etasjen under treromsleiligheten. Der bor en pakistansk familie med to små barn.
***
Unni og Svein valgte å adoptere fra India av flere grunner. Litt fordi det er så mange som vil ha ”ei lita Kinajente”, og de føler at det ligger på grensen til å kalles en trend. Litt fordi adopsjonskøen er kortere. Men egentlig spiller det ingen rolle. Det er et barn det handler om. De vet dessuten at indiske adopsjonsmyndigheter ikke tenker på hvem det er som til enhver tid rykker fram i køen. Myndighetene plukker ut de nye foreldrene på kryss og tvers fra søkermassen. De vurderer dem opp mot aktuelle barn. Hvem har de mest ettertraktete kvalifikasjonene? Pedagogikk stiller sterkt, også Svein har det i sin fagkrets. Derfor er tiden fram mot en reise til India åpen. Det kan være snakk om en håndfull måneder, eller et år eller så. De vet at de er et av tjue par som vil få et barn fra barnehjemmet de har sendt søknad til gjennom den norske adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn.
70 % av adopsjonene skjer innad i India. Indiske adopsjonsmyndigheter mener at det beste for et barn er å få nye foreldre innen sin egen kultur. Unni har surfet mye på nettet. Til å begynne med virket dette som et gjennomtenkt og fint system. Først søker man etter potensielle foreldre i landet, så spør man indere bosatt i utlandet, og til slutt står de andre for tur. Jo mer hun satte seg inn i dette adopsjonssystemet, jo mer overrasket ble hun. Indiske familier har returrett på adopsjonsbarn. De har faktisk tre hele forsøk. Ingen i Norge har nevnt dette.
- I India er dette helt greit. Hun er opprørt.
- Tenk hva dette kan gjøre med et lite barn. Først mister det sine biologiske foreldre, så risikerer det å bli sendt rundt til nye familier i flere omganger. Hva med de barna som kommer til Norge? Er dette såkalte ”rejects”? Er dette barn som har vært prøvd ut i India? Tenk om vi hadde gjort noe lignende? Bare tanken på at dette faktisk skjer er helt forkastelig. Det barnet vi får vil jeg uansett aldri, ALDRI tenke på som en ”reject”!
***
Det har vært mye fram og tilbake med byråkratiet. Barnevernstjenesten i bydelen er pålagt å utarbeide en sosialrapport, og deretter sende den til den statlige Barne-, ungdoms- og ungdomsetaten (bufetat). De to saksbehandlerne fra Østensjø Bydel brukte mye tid på dem. Hele 17 timer med intervjuer.
- Vi fikk følelsen av at de synes det var så hyggelig å være sammen med oss, mener Unni og Svein. De kunne liksom ikke bli ferdige. De kom igjen og igjen.
De mistenker at det å intervjue potensielle adoptivforeldre er en hyggelig avveksling fra tyngre og alvorligere saker innen barnevernet. Selv om slike intervjuer er en pålagt oppgave, er hele prosessen til syvende og sist preget av en forventningsfull energi. At det kan komme et barn er omgitt av så mye positivt. De tror ansatte i barnevernstjenesten gleder seg til slike oppgaver.
Etter disse lange samtalene, hvor de måtte vrenge det meste innsiden ut kom likevel søknaden i retur fra bufetat. Rapporten tilfredsstilte ikke krav bestemt av staten. Bydelen hadde slurvet, selv etter så mange timer med intervju. De tenkte en stund på å gi det hele opp. Men endelig, etter mange og lange forsinkelser, og redigerte dokumenter, kom det stemplede papiret: ”GODKJENT”.
De ser seg fremdeles litt hoderystende om i leiligheten og lurer på hva et par saksbehandlere i bufetat mente da de i første runde blant annet skrev: ”Søkernes boligstandard er relativt nøktern i forhold til mange andre i sin aldersgruppe”. Som om den ikke er egnet til å la et barn vokse opp. Leiligheten er over 70 kvadratmeter. Stuegulvet er en perfekt lekeplass. Hva har egentlig skjedd i tiden mellom da den ble bygget, og nå? Hvilke materielle verdier skulle de egentlig ha hatt. Statisk sett? De tenker på de andre parene i sin aldersgruppe som de møtte på det såkalte ”Adopsjonsforberedende kurset”. Disse snakket mye om hva de eide og hadde. Der var det en del gods og gull. De vet likevel at rikdom ikke skal være avgjørende for hvem som blir godkjente.
- Vi har bare så lyst til å være mer enn oss to, vi har bare lyst til å være en familie.
Adopsjonsprosessen er møysommelig i India. Søknaden fra Unni og Svein skal gjennom tre rettsinstanser. Likevel reiser de ikke fra India som adoptivforeldre. Barnet vil ha indisk pass. Svein blir derimot oppnevnt som verge før utreise. I India velger man automatisk mannen til dette oppdraget. Gjennom Utenriksdepartementet må de skaffe innreisetillatelse til Norge for barnet. Det er først når de er hjemme igjen at alle de avsluttende formalitetene skjer.
- Da søker vi om adopsjon og statsborgerskap for India.
***
En dag kommer det en stor konvolutt i posten. Det er Unni som åpner den.
- Aakash!
De ville gjøre noe, fant de ut, for å forkorte ventetiden på India. Nå har det indiske fjernadopterte barnet ankommet. Han er på åttende året, og ser på henne med konsentrerte øyne. Tversoversløyfe, stivet hvit skjorte og med en liten rød prikk i panna.
- Du er søt, sier Unni til Aakashs alvorlige blikk.
De hadde kranglet før Svein gikk på jobb. Begge ble sure. Nå skriver hun en SMS og forteller om brevet.
- ”Nå ble jeg veldig glad. Og jeg er veldig glad i deg også”, kommer det tilbake med en gang.
De henger bildet av Aakash på veggen, slik at de kan se ham hver dag.
***
Snøhaugene under Bølerbrua har begynt å smelte i skyggen av dagslyset. Under taggen fra 1986 kommer det nå langsomt fram en strektegning.
Det er et hjerte. Perfekt formet, med fint utført konturstrek og fylt med en intens rosa farge.
Det lyser mot den grå snøen, strekker seg liksom oppover veggen. Som om det kunne komme til å smelte sammen med ordet.
Om ikke lenge vil snøen være helt borte, og en natt vil feiebilen komme og gjøre omgivelsene klare for en ny sommer.
Kilder:
www.verdensbarn.no
www.bsskindia.org/index.html
http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8ler
http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6dfuck
(Lastet ned 11.5.09)
Takk til Unni Jortveit og Svein Iversen for all informasjon til denne teksten.
Etterord:
Alba kom til Norge en snøfylt februardag i 2010. Hun fylte 10 år i november 2015.
Alba, Unni og Svein besøkte India vinteren 2015. De var innom barnehjemmet i Pune,
og dro deretter på en 14 dagers rundreise i regionen.
De bodde på Bøler fram til sommeren 2016.