Index #1 (2011)
Vist på gruppeutstilling i Ganggalleriet på Hovedøya 2012
Index #1 er en håndvevd rye av tekstilstrimler - basert på en funnet lapp
Størrelse: 85 x 450 cm
Dette er del av et stadig pågående prosjekt som hadde sin spede begynnelse på midten av 2000-tallet, da hangen til å plukke opp papirlapper startet.
Følgende essay er fra 2011:
De glemte papirlappene
And I told them of the love
My momma sewed in every stitch
And I told 'em all the story
Momma told me while she sewed
Dolly Parton, 1971
I flere år har jeg samlet på lapper. Gule lapper, rosa lapper, grønne lapper, linjerte lapper, gråpapirlapper, baksiden på gamle konvolutter-lapper. Noen ganger er de godt krøllet sammen eller revet i to, andre ganger er de liksom bare lagt igjen. Jeg finner dem i handlevognene, på butikkgulvene, ute i gatene, mellom trikkesetene, under kafébordene. For ingen av dem har betydning lenger. De har utført sin oppgave. Hjemme har jeg nå en kasse full av dette lommerusket. Stort sett dreier det seg om håndskrevne handlelister. De er i ferd med å danne et helt lite arkiv av ulike stemmer.
Jeg er ingen systematisk samler som drar målbevisst ut på leiting. Derimot tar jeg vare på de lappene som kommer i min vei. Jeg kan bare ikke la være, som om jeg hver gang utfører en liten redningsaksjon. Ellers ville de jo gå til grunne, og jeg ville miste muligheten til å se hva som står der og tenke meg inn i de livene som ligger bak. Og de er virkelige, disse menneskene, selv om de er uten ansikter og kun er til stede i enkeltord på billig papir. Håndskriften er det lille forbindelsesleddet. Hånden som beveget seg over overflaten lagde ordene, og visste hva som skulle til den dagen. Listene viser glimt av de konkrete plattformene enhver tilværelse er avhengig av, og dypt inne et sted, gjemt bak gjengse matvarer og husholdningsartikler, finnes menneskelivets mange eksistensielle fasetter. Det jeg plukker med meg er ørsmå biter av virkeligheten, minimale byggesteiner til større fortellinger. Siden jeg så å si finner lappene i rennesteinen, er det de har å fortelle også på vei ut i intet. Som lappen med de voldsomme, nesten brutale overstrykningene. Ord for ord, som om hånden som gjorde dette var rasende. Hele papiret dirrer fremdeles av en taus og tung energi.
I følge mer oppmuntrende opplysninger fra Wikipedia er ordet lapp en del av dagliglivet og kommer gjerne i ordsammensetninger som handlelapp, papirlapp, lappeteppe. Dette siste minner meg plutselig om noe Dolly Parton en gang sa. Hun ble intervjuet av musikkprogrammet Lydverket, og fortalte om barneår preget av fattigdom. En hendelse utpreger seg. Hennes mor hadde sydd henne ny kåpe, men fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe et helt stykke stoff var den komponert av diverse tøylapper. Aldri hadde lille Dolly eid et mer storslått plagg, men på skolen ble hun møtt av en vegg av hånlatter. Kåpen brakte nøden klart og tydelig til torgs. Uansett hvor velgjort den var, var nederlaget bokstavelig talt sydd inn i den.
Lappeteppene var tidligere et sted kvinner gjerne nedfelte sine fortellinger. Bygget opp av en rekke fragmenter viste disse tekstilene til familiehistorien og til levd liv. For eksempel var de viktige i mange afroamerikanske miljøer, og en integrert del av dagliglivet. Nå er de fineste av disse såkalte quilteteppene blitt museumsgjenstander med merkelappen ”please do not touch”, mens de opprinnelig var hundre prosent ”touch”. Selv om mine lapper ikke er i samme kategori som de tekstile bitene kvinner møysommelig tråklet sammen, ble jeg likevel inspirert av denne tekstile historikken og la lappene utover stuegulvet her forleden. Alle de ulike fargene dannet nettopp et slags lappeteppe. Så mange mennesker brakt sammen på en slik forunderlig måte, på tvers av tid, sted og omstendigheter. Hver håndskrift har sitt særpreg. Flere er hastig skriblet ned og nesten uleselige. Overfor noen må jeg ty til lesebriller, og andre er skrevet av mennesker med god tid. Disse siste er sirlig utført, med jevn, langsom hånd. Hver bokstav er som meislet inn på papiret.
Fiskepinner står det et sted, med vakker løkkeskrift. Ordet er som et ornament av linjer og bølger. Det er som om det overhodet ikke har noen forbindelse til innholdet. Som om ordet nekter å la seg falle ned på nivået til denne pregløse hverdagsmiddagen. Hele lappen rammer omsorgsfullt inn matbehovet for kommende uke. Samtidig er det noe sorgfullt over den. Den avdekker en husholdning bestående av en person. Etter skriften å bedømme er dette en eldre kvinne. Jeg ser nærmere på en annen lapp med kantete, skrå bokstaver, og ser for meg en eldre mann. Han minner seg selv om å kjøpe én karbonade, og nederst på den korte lista står formodentlig dagens lille luksus; VG. Jeg legger lappene ved siden av hverandre og tenker et øyeblikk på ironien i dette møtepunktet.
På en lapp har det tydeligvis vært to til stede. Den ene har begynt på lista, og den andre har avsluttet. Det kan være et ektepar. Begges skrift nærmest skjelver, men på ulike måter. Den første har holdt godt og hardt på kulepennen, den andre har hatt vanskeligheter med å holde pennen på plass. Jeg må konsentrere meg før jeg ser det siste ordet; matfløte. Lappen har vært svært presist brettet sammen.
Varene på listene blir ofte lenket sammen i rasjonelle og logiske kombinasjonskjeder. De er bidrag til sammenhenger. Orden. Om hvetemel står øverst, kommer gjerne gjær og sukker under. Skriver noen salat, følger for eksempel tomat og paprika. Det oppstår umiddelbart en slags uro når denne logikken tilsynelatende blir brutt. Som når sovetabletter og fyrstikker blir et slags par. Et annet framtredende trekk er det utpregede sunne og edruelige kostholdet. Her er knekkebrød, leverpostei, lettmelk og fisk. Alt som har rykte på seg for ikke å være bra for helsa havner gjerne et stykke ned på lista. Om det i det hele tatt er med. Muligens finnes det mye såkalt usunt mellom linjene, som om det er skamfullt å skrive det ut i klartekst. Som om alt fokuset på helse og kosthold er med inn i listene, som om det sitter en vokter på skulderen selv i de private rommene.
Noen steder kan det for eksempel, liksom nonchalant, stå ”røyk”. Da er ordet gjerne satt litt på avstand fra de andre varene. Det er ganske fascinerende, for de fleste lappene var neppe ment for andre øyne enn den som skrev, eventuelt ble de til innenfor en eller annen familiær eller fortrolig ramme. Derfor ble jeg faktisk litt glad da jeg fant en lapp som med bravur forlanger Kleenex, Grand Prix-kos og øl (i den rekkefølgen). Kroppsvæsker, underholdning og trivelig mat og drikke i et og samme skriftlige åndedrag. For ikke å snakke om lappen som virkelig går amok, og som skamløst velter seg i sjokolade, røkelaks og smør.
Enkelte lapper er åpenbart knyttet til ritualer og høytider, og derfor eksplisitt rikholdige unntak fra måteholdet. Jeg har en påskeferielapp full av forventning og ingredienser til gode måltider og tid sammen med de nærmeste. Den opprømte stemningen fyller hele papiret, den som skrev må virkelig ha gledet seg. Alt virker så gjennomtenkt, og antakelig med mange følelser vevd subtilt inn mellom enkeltordene. Hvordan gikk det? Ble det så hyggelig som du trodde, sier jeg til den ukjente bak skriften. Da er nok hverdagslappene mer forutsigbare. De lover ikke for mye mellom kål og poteter.
Det er i grunnen rart at vi fremdeles tyr til penn og papir når vi lager huskelister og skriver beskjeder. At en analog framstilling fremdeles har betydning. Jeg vet ikke hvor gamle mine lappeskrivere er, men jeg er sikker på at de tilhører flere generasjoner. Om noen av lappene kan tyde på eldre mennesker, er det definitivt noe yngre over hun som besluttsomt skriver inn strikker, hårspray og p-piller. Noen av dem er garantert fortrolige med digitale skrivehjelpemidler, andre ikke, men kanskje oppstår det en egen nærhet til eget liv å kjenne det konkrete papiret ligge i hendene?
Selv om de fleste av mine funn er rene lister, har jeg også noen med litt mer informasjon. Jeg liker godt denne:
Kjære -
3pk Sun Oppvask-
tabletter, plis?
Siw
Siw brukte en bløt blyant, og ordene står koksgrått mot den slitne, gule post-it lappen. Spørresetningen er skrevet med bestemte bokstaver, mens navnet hennes har fått et mykere uttrykk. Og dette rare, lille muntlige ”plis”. Er det noe her som jeg, den utenforstående, ikke helt klarer å fange? Jeg håper uansett at hennes kjære glemte alt om oppvaskkjemikalier den dagen, kastet lappen fra seg i pur forventning og kom hjem med årets første tulipaner.
At papirlappene kan oppleves som narrative terskler får meg til å tenke på den tyske kritikeren Walter Benjamin. Han var opptatt av fragmentene og ruinene i kulturen, av det håndlagde og av fortellingene. I det kjente essayet ”Fortelleren” fra 1936 reflekterer han over hvordan det moderne mennesket er i ferd med miste evnen til å fortelle og formidle. Den muntlige fortellingen var en gang sterk. Man møttes for å opprettholde tilgangen til en levende fortid, for å oppleve tilhørighet og for å lære noe nytt. Benjamin mener at mennesket etter hvert har fått vanskeligheter med å koble erfaringer til fortellinger. Og uten erfaringer dør fortellingene ut. De har ofte vært knyttet til det praktiske og manuelle livet, men dette preger ikke lenger måtene vi lever på.
Noen griper dette bedre enn andre. Den russiske samtidskunstneren Ilya Kabakov er blant dem som samler som om det gjaldt livet. Han tar vare på selv de minste bestanddelene av den materielle verden. Alt som gjerne kalles søppel, ting uten synlig verdi, fra trikkebilletter til hyssingbiter har blitt viktige bidrag til intrikate installasjoner. Man kan se på disse opphopningene med fascinasjon, gjenkjennelse eller en plutselig kvalme. Kabakov vokste opp i et samfunn hvor flesteparten eide lite, og det er fra dette materielt magre utgangspunktet at han får mening til å oppstå. Via søplet pusler han tilværelsen sammen. I disse bitene ligger kimen til en vedvarende hukommelse.
Flere er blitt engasjert på mine vegne, og kommer innimellom til meg med lapper de har funnet. De synes det er moro å finne, og jeg synes det er fint å få. For en stund tilbake fikk jeg en større lapp som bare så ut som et hastig avrevet hjørne, men baksiden avslørte det vakreste innpakningspapir. Selv etter at jeg så hvilke nødtørftige ting som stod der, var den en liten gave. Det finnes likevel lapper jeg ikke har tatt i mot. Av og til kommer det mennesker på T-banen som går fra sete til sete og deler ut små lapper. Disse lappene handler om at småsøsknene er syke, foreldrene døde, de har ikke penger til mat og lignende og de ber derfor om noen slanter, litt mynt. Kanskje er noe av det som står på lappen sant, kanskje ikke. Blir lappen lagt ved siden av meg, flytter jeg den demonstrativt over på motsatt sete. En annen stemme i meg sier at det uansett må være nød som driver noen til å vandre slik mellom de heldigstilte reisende. Men jeg klarer ikke forholde meg til mennesket som står foran meg. Det blir for nært. Jeg rister stumt på hodet samtidig som jeg beholder blikket dypt inne i boken jeg holder opp foran meg. Jeg undrer likevel - når det kanskje er i virkelighetslagene bak slike lapper at livet virkelig står på spill.
Hver morgen forteller nyheter oss om verden.
Og likevel er vi fattige på bemerkelsesverdige historier.
Det kommer av at ingen begivenhet lenger kommer til oss
som ikke allerede er gjennomsyret med fortolkninger.
Walter Benjamin, 1936
Følgende essay er fra 2011:
De glemte papirlappene
And I told them of the love
My momma sewed in every stitch
And I told 'em all the story
Momma told me while she sewed
Dolly Parton, 1971
I flere år har jeg samlet på lapper. Gule lapper, rosa lapper, grønne lapper, linjerte lapper, gråpapirlapper, baksiden på gamle konvolutter-lapper. Noen ganger er de godt krøllet sammen eller revet i to, andre ganger er de liksom bare lagt igjen. Jeg finner dem i handlevognene, på butikkgulvene, ute i gatene, mellom trikkesetene, under kafébordene. For ingen av dem har betydning lenger. De har utført sin oppgave. Hjemme har jeg nå en kasse full av dette lommerusket. Stort sett dreier det seg om håndskrevne handlelister. De er i ferd med å danne et helt lite arkiv av ulike stemmer.
Jeg er ingen systematisk samler som drar målbevisst ut på leiting. Derimot tar jeg vare på de lappene som kommer i min vei. Jeg kan bare ikke la være, som om jeg hver gang utfører en liten redningsaksjon. Ellers ville de jo gå til grunne, og jeg ville miste muligheten til å se hva som står der og tenke meg inn i de livene som ligger bak. Og de er virkelige, disse menneskene, selv om de er uten ansikter og kun er til stede i enkeltord på billig papir. Håndskriften er det lille forbindelsesleddet. Hånden som beveget seg over overflaten lagde ordene, og visste hva som skulle til den dagen. Listene viser glimt av de konkrete plattformene enhver tilværelse er avhengig av, og dypt inne et sted, gjemt bak gjengse matvarer og husholdningsartikler, finnes menneskelivets mange eksistensielle fasetter. Det jeg plukker med meg er ørsmå biter av virkeligheten, minimale byggesteiner til større fortellinger. Siden jeg så å si finner lappene i rennesteinen, er det de har å fortelle også på vei ut i intet. Som lappen med de voldsomme, nesten brutale overstrykningene. Ord for ord, som om hånden som gjorde dette var rasende. Hele papiret dirrer fremdeles av en taus og tung energi.
I følge mer oppmuntrende opplysninger fra Wikipedia er ordet lapp en del av dagliglivet og kommer gjerne i ordsammensetninger som handlelapp, papirlapp, lappeteppe. Dette siste minner meg plutselig om noe Dolly Parton en gang sa. Hun ble intervjuet av musikkprogrammet Lydverket, og fortalte om barneår preget av fattigdom. En hendelse utpreger seg. Hennes mor hadde sydd henne ny kåpe, men fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe et helt stykke stoff var den komponert av diverse tøylapper. Aldri hadde lille Dolly eid et mer storslått plagg, men på skolen ble hun møtt av en vegg av hånlatter. Kåpen brakte nøden klart og tydelig til torgs. Uansett hvor velgjort den var, var nederlaget bokstavelig talt sydd inn i den.
Lappeteppene var tidligere et sted kvinner gjerne nedfelte sine fortellinger. Bygget opp av en rekke fragmenter viste disse tekstilene til familiehistorien og til levd liv. For eksempel var de viktige i mange afroamerikanske miljøer, og en integrert del av dagliglivet. Nå er de fineste av disse såkalte quilteteppene blitt museumsgjenstander med merkelappen ”please do not touch”, mens de opprinnelig var hundre prosent ”touch”. Selv om mine lapper ikke er i samme kategori som de tekstile bitene kvinner møysommelig tråklet sammen, ble jeg likevel inspirert av denne tekstile historikken og la lappene utover stuegulvet her forleden. Alle de ulike fargene dannet nettopp et slags lappeteppe. Så mange mennesker brakt sammen på en slik forunderlig måte, på tvers av tid, sted og omstendigheter. Hver håndskrift har sitt særpreg. Flere er hastig skriblet ned og nesten uleselige. Overfor noen må jeg ty til lesebriller, og andre er skrevet av mennesker med god tid. Disse siste er sirlig utført, med jevn, langsom hånd. Hver bokstav er som meislet inn på papiret.
Fiskepinner står det et sted, med vakker løkkeskrift. Ordet er som et ornament av linjer og bølger. Det er som om det overhodet ikke har noen forbindelse til innholdet. Som om ordet nekter å la seg falle ned på nivået til denne pregløse hverdagsmiddagen. Hele lappen rammer omsorgsfullt inn matbehovet for kommende uke. Samtidig er det noe sorgfullt over den. Den avdekker en husholdning bestående av en person. Etter skriften å bedømme er dette en eldre kvinne. Jeg ser nærmere på en annen lapp med kantete, skrå bokstaver, og ser for meg en eldre mann. Han minner seg selv om å kjøpe én karbonade, og nederst på den korte lista står formodentlig dagens lille luksus; VG. Jeg legger lappene ved siden av hverandre og tenker et øyeblikk på ironien i dette møtepunktet.
På en lapp har det tydeligvis vært to til stede. Den ene har begynt på lista, og den andre har avsluttet. Det kan være et ektepar. Begges skrift nærmest skjelver, men på ulike måter. Den første har holdt godt og hardt på kulepennen, den andre har hatt vanskeligheter med å holde pennen på plass. Jeg må konsentrere meg før jeg ser det siste ordet; matfløte. Lappen har vært svært presist brettet sammen.
Varene på listene blir ofte lenket sammen i rasjonelle og logiske kombinasjonskjeder. De er bidrag til sammenhenger. Orden. Om hvetemel står øverst, kommer gjerne gjær og sukker under. Skriver noen salat, følger for eksempel tomat og paprika. Det oppstår umiddelbart en slags uro når denne logikken tilsynelatende blir brutt. Som når sovetabletter og fyrstikker blir et slags par. Et annet framtredende trekk er det utpregede sunne og edruelige kostholdet. Her er knekkebrød, leverpostei, lettmelk og fisk. Alt som har rykte på seg for ikke å være bra for helsa havner gjerne et stykke ned på lista. Om det i det hele tatt er med. Muligens finnes det mye såkalt usunt mellom linjene, som om det er skamfullt å skrive det ut i klartekst. Som om alt fokuset på helse og kosthold er med inn i listene, som om det sitter en vokter på skulderen selv i de private rommene.
Noen steder kan det for eksempel, liksom nonchalant, stå ”røyk”. Da er ordet gjerne satt litt på avstand fra de andre varene. Det er ganske fascinerende, for de fleste lappene var neppe ment for andre øyne enn den som skrev, eventuelt ble de til innenfor en eller annen familiær eller fortrolig ramme. Derfor ble jeg faktisk litt glad da jeg fant en lapp som med bravur forlanger Kleenex, Grand Prix-kos og øl (i den rekkefølgen). Kroppsvæsker, underholdning og trivelig mat og drikke i et og samme skriftlige åndedrag. For ikke å snakke om lappen som virkelig går amok, og som skamløst velter seg i sjokolade, røkelaks og smør.
Enkelte lapper er åpenbart knyttet til ritualer og høytider, og derfor eksplisitt rikholdige unntak fra måteholdet. Jeg har en påskeferielapp full av forventning og ingredienser til gode måltider og tid sammen med de nærmeste. Den opprømte stemningen fyller hele papiret, den som skrev må virkelig ha gledet seg. Alt virker så gjennomtenkt, og antakelig med mange følelser vevd subtilt inn mellom enkeltordene. Hvordan gikk det? Ble det så hyggelig som du trodde, sier jeg til den ukjente bak skriften. Da er nok hverdagslappene mer forutsigbare. De lover ikke for mye mellom kål og poteter.
Det er i grunnen rart at vi fremdeles tyr til penn og papir når vi lager huskelister og skriver beskjeder. At en analog framstilling fremdeles har betydning. Jeg vet ikke hvor gamle mine lappeskrivere er, men jeg er sikker på at de tilhører flere generasjoner. Om noen av lappene kan tyde på eldre mennesker, er det definitivt noe yngre over hun som besluttsomt skriver inn strikker, hårspray og p-piller. Noen av dem er garantert fortrolige med digitale skrivehjelpemidler, andre ikke, men kanskje oppstår det en egen nærhet til eget liv å kjenne det konkrete papiret ligge i hendene?
Selv om de fleste av mine funn er rene lister, har jeg også noen med litt mer informasjon. Jeg liker godt denne:
Kjære -
3pk Sun Oppvask-
tabletter, plis?
Siw
Siw brukte en bløt blyant, og ordene står koksgrått mot den slitne, gule post-it lappen. Spørresetningen er skrevet med bestemte bokstaver, mens navnet hennes har fått et mykere uttrykk. Og dette rare, lille muntlige ”plis”. Er det noe her som jeg, den utenforstående, ikke helt klarer å fange? Jeg håper uansett at hennes kjære glemte alt om oppvaskkjemikalier den dagen, kastet lappen fra seg i pur forventning og kom hjem med årets første tulipaner.
At papirlappene kan oppleves som narrative terskler får meg til å tenke på den tyske kritikeren Walter Benjamin. Han var opptatt av fragmentene og ruinene i kulturen, av det håndlagde og av fortellingene. I det kjente essayet ”Fortelleren” fra 1936 reflekterer han over hvordan det moderne mennesket er i ferd med miste evnen til å fortelle og formidle. Den muntlige fortellingen var en gang sterk. Man møttes for å opprettholde tilgangen til en levende fortid, for å oppleve tilhørighet og for å lære noe nytt. Benjamin mener at mennesket etter hvert har fått vanskeligheter med å koble erfaringer til fortellinger. Og uten erfaringer dør fortellingene ut. De har ofte vært knyttet til det praktiske og manuelle livet, men dette preger ikke lenger måtene vi lever på.
Noen griper dette bedre enn andre. Den russiske samtidskunstneren Ilya Kabakov er blant dem som samler som om det gjaldt livet. Han tar vare på selv de minste bestanddelene av den materielle verden. Alt som gjerne kalles søppel, ting uten synlig verdi, fra trikkebilletter til hyssingbiter har blitt viktige bidrag til intrikate installasjoner. Man kan se på disse opphopningene med fascinasjon, gjenkjennelse eller en plutselig kvalme. Kabakov vokste opp i et samfunn hvor flesteparten eide lite, og det er fra dette materielt magre utgangspunktet at han får mening til å oppstå. Via søplet pusler han tilværelsen sammen. I disse bitene ligger kimen til en vedvarende hukommelse.
Flere er blitt engasjert på mine vegne, og kommer innimellom til meg med lapper de har funnet. De synes det er moro å finne, og jeg synes det er fint å få. For en stund tilbake fikk jeg en større lapp som bare så ut som et hastig avrevet hjørne, men baksiden avslørte det vakreste innpakningspapir. Selv etter at jeg så hvilke nødtørftige ting som stod der, var den en liten gave. Det finnes likevel lapper jeg ikke har tatt i mot. Av og til kommer det mennesker på T-banen som går fra sete til sete og deler ut små lapper. Disse lappene handler om at småsøsknene er syke, foreldrene døde, de har ikke penger til mat og lignende og de ber derfor om noen slanter, litt mynt. Kanskje er noe av det som står på lappen sant, kanskje ikke. Blir lappen lagt ved siden av meg, flytter jeg den demonstrativt over på motsatt sete. En annen stemme i meg sier at det uansett må være nød som driver noen til å vandre slik mellom de heldigstilte reisende. Men jeg klarer ikke forholde meg til mennesket som står foran meg. Det blir for nært. Jeg rister stumt på hodet samtidig som jeg beholder blikket dypt inne i boken jeg holder opp foran meg. Jeg undrer likevel - når det kanskje er i virkelighetslagene bak slike lapper at livet virkelig står på spill.
Hver morgen forteller nyheter oss om verden.
Og likevel er vi fattige på bemerkelsesverdige historier.
Det kommer av at ingen begivenhet lenger kommer til oss
som ikke allerede er gjennomsyret med fortolkninger.
Walter Benjamin, 1936