Dette er et portrett skrevet på Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus høsten 2008.
Dronninga av Drømmedalen
- Kle deg godt, det har kommet 15 cm snø, hadde Tina sagt i telefonen.
Jeg så ut på den våte oktoberdagen i Oslo, var ikke helt klar for vinter. Det føltes derfor litt feil da jeg trakk fram lue, skjerf og votter fra nederst i skuffen før jeg løp for å rekke toget.
Jeg hadde ikke helt for meg hvor Sollia i Hedmark ligger på kartet. Jeg visste bare at jeg skulle til Drømmedalen!
Jeg skal besøke billedkunstneren Tina Mareen Buddeberg. Født og oppvokst i München, nå norsk statsborger. Hun har tatt sitt livs valg, flyttet fra Oslo og bosatt seg alene i et grisgrendt strøk av landet. Tina lever mest mulig i kontakt med naturen. Det har hun gjort de siste 12 årene. Det er ikke mange andre kunstnere som har våget seg på noe lignende.
Denne dagen ligger den lille fjellbygda Sollia badet i sol. Snøen har lagt seg over det mektige landskapet ved foten av Rondane. Det er en blanding av julekortklisjé og uventet naturopplevelse. Fra veien ser jeg ned i en dalbunn og får øye på huset til Tina. Langstrakt og grålig i treverket ligger det et etasjes byggverket hun, nærmest på egen hånd, har satt opp. Forankret og solid har det slått rot på sletta. Dette er altså Tinas ”Drømmedalen”.
Tina hører til et lite, men langsomt økende antall samtidskunstnere i Norge som arbeider med kunst og natur. Og som er dypt bekymret over det som skjer med miljøet. Hennes økologiske fundament gjennomsyrer hennes tenkning, eksistensielle overbevisning og bærer fram kunstprosjektene hennes.
Å velge annerledes
Tina var nyutdannet fra skulpturlinjen ved Statens kunstakademi, jobbet med installasjoner og stod på terskelen til en urban kunstnerkarriere. Men allerede da kjente hun en lengsel etter en annen tilværelse. Helt tilfeldig kom hun over en annonse i Aftenposten, og tegnet med en gang en stor sol rundt. Det var hennes nåværende nabo, Dag Nordanger, som søkte etter en medarbeider til sin økologiske fjellgård. Slik begynte det hele.
Jeg snur meg og oppdager at Tina kommer oppover mot veien for å møte meg. Hun har nylig fylt 50, men hele fremtoningen hennes har ingen alder. Hun har dette fjellstødige i kroppen jeg forbinder med mennesker som er trygge og i balanse. Ansiktstrekkene er sterke, blikket fast og direkte. Den umiskjennelige tyske aksenten ligger i bunn for måten hun snakker på, og gir en musikalsk klang til ordene. Tina har reist langt, både fysisk og mentalt for å komme hit. Mens vi rusler i et stødig, men sakte tempo i retning av eiendommen hennes, forteller hun meg om landskapet hun er så glad i. Vi går forbi nabobonden på Bretningen gård som eier de 11 islandshestene hun jobber med når hun ikke holder på med kunstprosjekter.
Å flytte ut i provinsen er ikke spesielt aktuelt for samtidskunstnere, de fleste vil være mest mulig nær de store sentraene, men for Tina er tanken om hva som er sentrum og periferi ganske irrelevant.
- Jeg er jo koblet opp til Internet, svarer hun når jeg spør hvordan hun opprettholder kontakten med kollegaer og andre. Jeg har ikke bil, jeg bestiller maten min og henter den på bussen. Jeg hører nyheter på radio, jeg er like oppdatert om det som skjer i verden som de som bor midt i Oslo sentrum. Det behøver ikke være vanskeligere. Ja, også lager jeg min egen kreklingvin, sier hun stolt.
Det manglet ikke på advarsler da Tina bestemte seg for å forlate Oslo for godt.
- Du må ikke flytte til Sollia, da blir du dum. Du mister din kritiske egenskap som kunstner, sa venner og kollegaer.
Selv om mange i Oslo ristet på hodet over valget hennes, ble hun tatt i mot i fjellbygda med åpne armer.
- Jeg som aldri hadde bodd på landet, og som hadde minimalt med kunnskaper om det å leve utenfor byen. Jeg kom nok til Sollia med nesa litt i sky. Jeg hadde bestemte meninger om kunstnerne som bodde i provinsen. Nå er jeg selv blitt en provinskunstner, humrer hun.
Å bygge sitt sted
Vi har kommet fram til huset hennes. Veggene er dekket av vinduer. Tina liker tanken på at det skal være liten forskjell på inne og ute. Hun vil ha mest mulig lys når hun er innendørs.
- Å bygge hus er som å lage en installasjon, forteller hun meg. Og mitt er et ordentlig resirkuleringsprosjekt! Deler av det kommer fra et tømmerhus fra Venabygd. Jeg har også brukt gamle materialer og elementer jeg har sporet opp på ulike steder, og litt nytt. Det tok faktisk et år å forberede. Det var litt av en læringsprosess, både teknisk og praktisk. Faren min er arkitekt og han hjalp meg, men jeg måtte” kaste” ham ut av prosjektet da han begynte å designe for mye. Typisk arkitekt!
- Men innedo har jeg ikke, det går veldig fint uten.
Tina har oppdaget at jeg kikker diskret spørrende bort på et smalt hus i nærheten.
Det er jo logisk, for ei som hele tiden tenker bærekraftighet, tenker jeg. Vannklosettet er en gammeldags innretning, var det noen som sa til meg nylig. Det er egentlig dinosaurteknologi, med så mye vannforbruk som må til. Jeg forteller dette til Tina, som slår hånden engasjert ut og nikker ivrig tilbake.
Inne i huset møter vi knitringen fra ovnen. Interiøret er solid og rustikt, og preges av alt det gamle treverket Tina har resirkulert til huset sitt. Fulle av tid og glemte historier. Tinas praktikant, som hjelper til med hestene, pusler i bakgrunnen. To viltre kattunger har ikke tid til å hilse, de er for opptatt med å fange sin aller første husflue. Alt her er så veldig annerledes enn de urbane omgivelsene jeg til daglig er vant til å se kunstnere i.
Veien til Norge
At Tina skulle havne i Norge hadde hun nok ingen tanker om da hun vokste opp i Tyskland.
- Da jeg var 17 flyttet jeg hjemmefra, og inn i et ganske ekstremt kunstnerkollektiv. Dette oppholdet, som kom til å vare i hele ni år, hadde en urkommunistisk tankegang. Det var ikke privat eiendom, det var ikke lov til å ha kjærlighetsforhold, det ble praktisert felles seksualitet og felles barneoppdragelse. Jeg hadde ikke en kritisk distanse til å stille spørsmål til noe av dette på den tiden. Jeg trodde dette var måten å forandre verden på.
Tina forteller at løsrivelsen fra kollektivet startet med at hun forelsket seg i en av de andre. Selv om dette var forbudt tok det hele fire-fem år å komme seg ut. Det ble en lang og tøff prosess å orientere seg tilbake til samfunnet igjen.
- Jeg begynte på nytt ved å komme til Norge. Nå føler jeg meg endelig som den jenta jeg var før kollektivet. Slik jeg nå lever speiler også det jeg gjør som kunstner. Begrepet ”terroire” betyr veldig mye for meg, det handler om verdier og holdninger. Det har å gjøre med en nær kontakt med jorda, og det å være i balanse med alt levende liv. Miljøbevissthet, resirkulering, permakultur og artstilpasset dyrehold er viktig. Å leve slik betyr også å ha en kritisk holdning til mediesamfunnet i dag.
Hestene
Arbeidet med hestene preger hverdagene i Drømmedalen. Jeg har skjønt at de har en helt spesiell plass i livet hennes.
- Uten hestene kunne jeg ikke levd her, slår hun fast med en gang.
Jeg hadde sett for meg at islandshestene ville være i nærheten av husene, men Tina forteller at de denne dagen har dratt innover i fjellandskapet. De løper fritt omkring, for her finnes ingen inngjerdinger.
- Da jeg kom hit var det bare én gammel hest på gården. Jeg var en hestejente allerede som barn da jeg bodde i München, og så flammet denne gamle kjærligheten for hest opp igjen. Jeg foreslo for naboen min at vi kunne kjøpe en hest til, for hester skal ikke være alene, de er flokkdyr. Etter hvert oppdaget jeg at det er et fantastisk rideterreng her oppe. Det med hestene er utrolig viktig for meg. Det er en måte å lytte til naturen. Et føll blir født og så blir det din venn – det handler ikke om å dominere dette dyret, men å kommunisere med det. Vi bor i språkets hus hele tiden, men her må vi gå ut av dette huset og inn i kroppen. Hvordan du puster, ser, beveger deg - det handler om en helt annen bevissthet. Jeg jobber med noe som heter ”natural horsemanship”.
Hva er det?
- Det er nesten som en slags meditasjon. Det handler om å jobbe med det å være tilstede i øyeblikket, kommunisere med dyra og ikke å bruke vold og tvang og smerte overfor dem.
Og ikke minst, det å la hesten få lov til å være hest er en viktig del av dette. Her går hestene barfotet hele året og det gir sterke og sunne hover.
Hvor har du lært dette?
- Jeg har hatt en mentor i ti år, Leslie Desmond. Hun har selv lært det av en gammel cowboy, Innenfor ”natural horsemanship” finnes mange retninger, men jeg har veldig sans for hennes måte, fordi hun har gått veldig langt med det å jobbe mentalt og med seg selv.
Tina blir entusiastisk, hele ansiktet lever og det røde i kinnene hennes er ikke kommet av varmen fra ovnen. Hun virkelig lever og ånder for denne måten å samhandle med hestene på.
- Om vinteren gjør vi mye bakkearbeid, det betyr at jeg bare har et tau, ikke bitt, ikke noe som gjør dyret vondt. Så ber jeg hesten gjøre ting ut fra mitt kroppsspråk, nesten som en dans. Som å legge seg, gå fram, gå tilbake, gå en liten tur, stoppe når jeg stopper, rygge. Hesten snakker med følelser og med kroppen, det må jeg lære meg og det tar tid.
- Hestene er mine lærere. De ser deg innenfra og ut, du kan ikke lyve for en hest. De lærer meg å puste og smile, de har lært meg så mye som er overførbart på mange andre ting. Som for eksempel det at jeg i dag tør å male landskap.
Kunsten
Jeg blir overrasket når Tina begynner å snakke om kunsten hun jobber med for tiden. Det jeg tidligere har sett av henne har vært eksperimentelt og lekende, lyd - og installasjonsbasert. Dette hadde jeg ikke ventet.
Landskapsmaleriet har lange tradisjoner i kunsthistorien, men kan ikke akkurat sies å spille en fremtredende rolle i samtidskunsten. Landskapsstudier er ikke ansett som nyskapende lenger.
Landskaper?
- Å male landskaper er ganske nytt for meg, men det handler fremdeles om å ha en nær og intens kontakt med naturen. Det å virkelig se landskapet, er både meditativt og sanserelatert. Det har å gjøre med hele totalopplevelsen av å være til stede - vinden, lydene og luktene. Da jeg oppdaget boken Landscapes med Gerhard Richter, var det som en åpenbaring, Tenk, en samtidskunstner i Tyskland som gjør akkurat de maleriene jeg har lyst til å få til. Når han, som er så berømt, kan gjøre det, hvorfor skal ikke jeg kunne male landskap!
- Selvfølgelig er det noen som kommer til å forkaste det jeg gjør, og noen synes det er fint. Fordi jeg har begynt å akseptere det for meg selv, og åpnet for at kunstverdenen kan ”take it or leave it”, så er det ikke så farlig. Det var farlig så lenge jeg selv var flau over å gjøre det. Men det er jeg ikke lenger.
Tina gjør et nesten umerkelig kast med hodet.
- Hestene har lært meg å stå på mitt, uten å være for hard med meg selv. For en hest er det ikke farlig å gjøre feil. Og hvordan kan man i det hele tatt komme videre uten å våge å gjøre feil?
Lyset utenfor har langsomt endret seg uten at jeg har lagt merke til det. Jeg ser på klokka og må litt motvillig erkjenne at det er på tide å tenke på tilbaketuren. Men det er noe jeg må få svar på før jeg drar:
Hvor kommer navnet Drømmedalen fra?
Det er nok ikke første gang Tina har fått dette spørsmålet.
- Det var mens jeg bygde huset. Det går en dal innover herfra, inn i et juv. Og alltid når jeg ikke hadde det godt med meg selv gikk jeg inn der og følte at jeg fikk en slags trøst. Det er en nydelig bekk der som sildrer gjennom dalen. Da jeg måtte oppgi en adresse til Grunnboka, var jeg ikke i tvil, det måtte bli Drømmedalen nr. 1. Det ligger også en oppfordring her. Jeg fant mitt drømmedalen, og andre kan finne sin. Vi har bare dette ene livet, og det er viktig å følge drømmene.
Da jeg kom hit, visste jeg at jeg endelig hadde kommet hjem, avslutter Tina Buddeberg
Tina følger meg til bussen. Ettermiddagstimene gikk så altfor fort, og jeg angrer plutselig på at jeg ikke tok med tannbørsten. Jeg skulle gjerne ha overnattet i Drømmedalen, og fått oppleve å våkne til stillheten og morgenlyset.
- Så, du skal ikke med i dag du Tina, roper sjåføren ut til henne som står igjen i snøen.
- Nei, ikke i dag, jeg blir nok igjen her, ler Tina mens hun vinker meg av gårde.
Fem timer senere er jeg tilbake i et høsttungt Oslo, og legger lue, skjerf og votter tilbake på plass.
Dronninga av Drømmedalen
- Kle deg godt, det har kommet 15 cm snø, hadde Tina sagt i telefonen.
Jeg så ut på den våte oktoberdagen i Oslo, var ikke helt klar for vinter. Det føltes derfor litt feil da jeg trakk fram lue, skjerf og votter fra nederst i skuffen før jeg løp for å rekke toget.
Jeg hadde ikke helt for meg hvor Sollia i Hedmark ligger på kartet. Jeg visste bare at jeg skulle til Drømmedalen!
Jeg skal besøke billedkunstneren Tina Mareen Buddeberg. Født og oppvokst i München, nå norsk statsborger. Hun har tatt sitt livs valg, flyttet fra Oslo og bosatt seg alene i et grisgrendt strøk av landet. Tina lever mest mulig i kontakt med naturen. Det har hun gjort de siste 12 årene. Det er ikke mange andre kunstnere som har våget seg på noe lignende.
Denne dagen ligger den lille fjellbygda Sollia badet i sol. Snøen har lagt seg over det mektige landskapet ved foten av Rondane. Det er en blanding av julekortklisjé og uventet naturopplevelse. Fra veien ser jeg ned i en dalbunn og får øye på huset til Tina. Langstrakt og grålig i treverket ligger det et etasjes byggverket hun, nærmest på egen hånd, har satt opp. Forankret og solid har det slått rot på sletta. Dette er altså Tinas ”Drømmedalen”.
Tina hører til et lite, men langsomt økende antall samtidskunstnere i Norge som arbeider med kunst og natur. Og som er dypt bekymret over det som skjer med miljøet. Hennes økologiske fundament gjennomsyrer hennes tenkning, eksistensielle overbevisning og bærer fram kunstprosjektene hennes.
Å velge annerledes
Tina var nyutdannet fra skulpturlinjen ved Statens kunstakademi, jobbet med installasjoner og stod på terskelen til en urban kunstnerkarriere. Men allerede da kjente hun en lengsel etter en annen tilværelse. Helt tilfeldig kom hun over en annonse i Aftenposten, og tegnet med en gang en stor sol rundt. Det var hennes nåværende nabo, Dag Nordanger, som søkte etter en medarbeider til sin økologiske fjellgård. Slik begynte det hele.
Jeg snur meg og oppdager at Tina kommer oppover mot veien for å møte meg. Hun har nylig fylt 50, men hele fremtoningen hennes har ingen alder. Hun har dette fjellstødige i kroppen jeg forbinder med mennesker som er trygge og i balanse. Ansiktstrekkene er sterke, blikket fast og direkte. Den umiskjennelige tyske aksenten ligger i bunn for måten hun snakker på, og gir en musikalsk klang til ordene. Tina har reist langt, både fysisk og mentalt for å komme hit. Mens vi rusler i et stødig, men sakte tempo i retning av eiendommen hennes, forteller hun meg om landskapet hun er så glad i. Vi går forbi nabobonden på Bretningen gård som eier de 11 islandshestene hun jobber med når hun ikke holder på med kunstprosjekter.
Å flytte ut i provinsen er ikke spesielt aktuelt for samtidskunstnere, de fleste vil være mest mulig nær de store sentraene, men for Tina er tanken om hva som er sentrum og periferi ganske irrelevant.
- Jeg er jo koblet opp til Internet, svarer hun når jeg spør hvordan hun opprettholder kontakten med kollegaer og andre. Jeg har ikke bil, jeg bestiller maten min og henter den på bussen. Jeg hører nyheter på radio, jeg er like oppdatert om det som skjer i verden som de som bor midt i Oslo sentrum. Det behøver ikke være vanskeligere. Ja, også lager jeg min egen kreklingvin, sier hun stolt.
Det manglet ikke på advarsler da Tina bestemte seg for å forlate Oslo for godt.
- Du må ikke flytte til Sollia, da blir du dum. Du mister din kritiske egenskap som kunstner, sa venner og kollegaer.
Selv om mange i Oslo ristet på hodet over valget hennes, ble hun tatt i mot i fjellbygda med åpne armer.
- Jeg som aldri hadde bodd på landet, og som hadde minimalt med kunnskaper om det å leve utenfor byen. Jeg kom nok til Sollia med nesa litt i sky. Jeg hadde bestemte meninger om kunstnerne som bodde i provinsen. Nå er jeg selv blitt en provinskunstner, humrer hun.
Å bygge sitt sted
Vi har kommet fram til huset hennes. Veggene er dekket av vinduer. Tina liker tanken på at det skal være liten forskjell på inne og ute. Hun vil ha mest mulig lys når hun er innendørs.
- Å bygge hus er som å lage en installasjon, forteller hun meg. Og mitt er et ordentlig resirkuleringsprosjekt! Deler av det kommer fra et tømmerhus fra Venabygd. Jeg har også brukt gamle materialer og elementer jeg har sporet opp på ulike steder, og litt nytt. Det tok faktisk et år å forberede. Det var litt av en læringsprosess, både teknisk og praktisk. Faren min er arkitekt og han hjalp meg, men jeg måtte” kaste” ham ut av prosjektet da han begynte å designe for mye. Typisk arkitekt!
- Men innedo har jeg ikke, det går veldig fint uten.
Tina har oppdaget at jeg kikker diskret spørrende bort på et smalt hus i nærheten.
Det er jo logisk, for ei som hele tiden tenker bærekraftighet, tenker jeg. Vannklosettet er en gammeldags innretning, var det noen som sa til meg nylig. Det er egentlig dinosaurteknologi, med så mye vannforbruk som må til. Jeg forteller dette til Tina, som slår hånden engasjert ut og nikker ivrig tilbake.
Inne i huset møter vi knitringen fra ovnen. Interiøret er solid og rustikt, og preges av alt det gamle treverket Tina har resirkulert til huset sitt. Fulle av tid og glemte historier. Tinas praktikant, som hjelper til med hestene, pusler i bakgrunnen. To viltre kattunger har ikke tid til å hilse, de er for opptatt med å fange sin aller første husflue. Alt her er så veldig annerledes enn de urbane omgivelsene jeg til daglig er vant til å se kunstnere i.
Veien til Norge
At Tina skulle havne i Norge hadde hun nok ingen tanker om da hun vokste opp i Tyskland.
- Da jeg var 17 flyttet jeg hjemmefra, og inn i et ganske ekstremt kunstnerkollektiv. Dette oppholdet, som kom til å vare i hele ni år, hadde en urkommunistisk tankegang. Det var ikke privat eiendom, det var ikke lov til å ha kjærlighetsforhold, det ble praktisert felles seksualitet og felles barneoppdragelse. Jeg hadde ikke en kritisk distanse til å stille spørsmål til noe av dette på den tiden. Jeg trodde dette var måten å forandre verden på.
Tina forteller at løsrivelsen fra kollektivet startet med at hun forelsket seg i en av de andre. Selv om dette var forbudt tok det hele fire-fem år å komme seg ut. Det ble en lang og tøff prosess å orientere seg tilbake til samfunnet igjen.
- Jeg begynte på nytt ved å komme til Norge. Nå føler jeg meg endelig som den jenta jeg var før kollektivet. Slik jeg nå lever speiler også det jeg gjør som kunstner. Begrepet ”terroire” betyr veldig mye for meg, det handler om verdier og holdninger. Det har å gjøre med en nær kontakt med jorda, og det å være i balanse med alt levende liv. Miljøbevissthet, resirkulering, permakultur og artstilpasset dyrehold er viktig. Å leve slik betyr også å ha en kritisk holdning til mediesamfunnet i dag.
Hestene
Arbeidet med hestene preger hverdagene i Drømmedalen. Jeg har skjønt at de har en helt spesiell plass i livet hennes.
- Uten hestene kunne jeg ikke levd her, slår hun fast med en gang.
Jeg hadde sett for meg at islandshestene ville være i nærheten av husene, men Tina forteller at de denne dagen har dratt innover i fjellandskapet. De løper fritt omkring, for her finnes ingen inngjerdinger.
- Da jeg kom hit var det bare én gammel hest på gården. Jeg var en hestejente allerede som barn da jeg bodde i München, og så flammet denne gamle kjærligheten for hest opp igjen. Jeg foreslo for naboen min at vi kunne kjøpe en hest til, for hester skal ikke være alene, de er flokkdyr. Etter hvert oppdaget jeg at det er et fantastisk rideterreng her oppe. Det med hestene er utrolig viktig for meg. Det er en måte å lytte til naturen. Et føll blir født og så blir det din venn – det handler ikke om å dominere dette dyret, men å kommunisere med det. Vi bor i språkets hus hele tiden, men her må vi gå ut av dette huset og inn i kroppen. Hvordan du puster, ser, beveger deg - det handler om en helt annen bevissthet. Jeg jobber med noe som heter ”natural horsemanship”.
Hva er det?
- Det er nesten som en slags meditasjon. Det handler om å jobbe med det å være tilstede i øyeblikket, kommunisere med dyra og ikke å bruke vold og tvang og smerte overfor dem.
Og ikke minst, det å la hesten få lov til å være hest er en viktig del av dette. Her går hestene barfotet hele året og det gir sterke og sunne hover.
Hvor har du lært dette?
- Jeg har hatt en mentor i ti år, Leslie Desmond. Hun har selv lært det av en gammel cowboy, Innenfor ”natural horsemanship” finnes mange retninger, men jeg har veldig sans for hennes måte, fordi hun har gått veldig langt med det å jobbe mentalt og med seg selv.
Tina blir entusiastisk, hele ansiktet lever og det røde i kinnene hennes er ikke kommet av varmen fra ovnen. Hun virkelig lever og ånder for denne måten å samhandle med hestene på.
- Om vinteren gjør vi mye bakkearbeid, det betyr at jeg bare har et tau, ikke bitt, ikke noe som gjør dyret vondt. Så ber jeg hesten gjøre ting ut fra mitt kroppsspråk, nesten som en dans. Som å legge seg, gå fram, gå tilbake, gå en liten tur, stoppe når jeg stopper, rygge. Hesten snakker med følelser og med kroppen, det må jeg lære meg og det tar tid.
- Hestene er mine lærere. De ser deg innenfra og ut, du kan ikke lyve for en hest. De lærer meg å puste og smile, de har lært meg så mye som er overførbart på mange andre ting. Som for eksempel det at jeg i dag tør å male landskap.
Kunsten
Jeg blir overrasket når Tina begynner å snakke om kunsten hun jobber med for tiden. Det jeg tidligere har sett av henne har vært eksperimentelt og lekende, lyd - og installasjonsbasert. Dette hadde jeg ikke ventet.
Landskapsmaleriet har lange tradisjoner i kunsthistorien, men kan ikke akkurat sies å spille en fremtredende rolle i samtidskunsten. Landskapsstudier er ikke ansett som nyskapende lenger.
Landskaper?
- Å male landskaper er ganske nytt for meg, men det handler fremdeles om å ha en nær og intens kontakt med naturen. Det å virkelig se landskapet, er både meditativt og sanserelatert. Det har å gjøre med hele totalopplevelsen av å være til stede - vinden, lydene og luktene. Da jeg oppdaget boken Landscapes med Gerhard Richter, var det som en åpenbaring, Tenk, en samtidskunstner i Tyskland som gjør akkurat de maleriene jeg har lyst til å få til. Når han, som er så berømt, kan gjøre det, hvorfor skal ikke jeg kunne male landskap!
- Selvfølgelig er det noen som kommer til å forkaste det jeg gjør, og noen synes det er fint. Fordi jeg har begynt å akseptere det for meg selv, og åpnet for at kunstverdenen kan ”take it or leave it”, så er det ikke så farlig. Det var farlig så lenge jeg selv var flau over å gjøre det. Men det er jeg ikke lenger.
Tina gjør et nesten umerkelig kast med hodet.
- Hestene har lært meg å stå på mitt, uten å være for hard med meg selv. For en hest er det ikke farlig å gjøre feil. Og hvordan kan man i det hele tatt komme videre uten å våge å gjøre feil?
Lyset utenfor har langsomt endret seg uten at jeg har lagt merke til det. Jeg ser på klokka og må litt motvillig erkjenne at det er på tide å tenke på tilbaketuren. Men det er noe jeg må få svar på før jeg drar:
Hvor kommer navnet Drømmedalen fra?
Det er nok ikke første gang Tina har fått dette spørsmålet.
- Det var mens jeg bygde huset. Det går en dal innover herfra, inn i et juv. Og alltid når jeg ikke hadde det godt med meg selv gikk jeg inn der og følte at jeg fikk en slags trøst. Det er en nydelig bekk der som sildrer gjennom dalen. Da jeg måtte oppgi en adresse til Grunnboka, var jeg ikke i tvil, det måtte bli Drømmedalen nr. 1. Det ligger også en oppfordring her. Jeg fant mitt drømmedalen, og andre kan finne sin. Vi har bare dette ene livet, og det er viktig å følge drømmene.
Da jeg kom hit, visste jeg at jeg endelig hadde kommet hjem, avslutter Tina Buddeberg
Tina følger meg til bussen. Ettermiddagstimene gikk så altfor fort, og jeg angrer plutselig på at jeg ikke tok med tannbørsten. Jeg skulle gjerne ha overnattet i Drømmedalen, og fått oppleve å våkne til stillheten og morgenlyset.
- Så, du skal ikke med i dag du Tina, roper sjåføren ut til henne som står igjen i snøen.
- Nei, ikke i dag, jeg blir nok igjen her, ler Tina mens hun vinker meg av gårde.
Fem timer senere er jeg tilbake i et høsttungt Oslo, og legger lue, skjerf og votter tilbake på plass.
Siden høsten 2008 har mye skjedd i Tina Mareen Buddebergs unike prosjekt Drømmedalen. Blant annet har Drømmedalen skiftet adresse: